Glade aspergere vs. triste aspergere

Aller mest vanlig blant jenter med Asperger syndrom, er depresjon. Jeg føler meg ikke deprimert, men jeg vet at på en depresjonsskala, scorer jeg til dyp depresjon. Det er fordi jeg tenker så mye på døden, tror jeg, og lengter etter den, sammen med at jeg føler meg verdiløs siden jeg ikke er som alle andre. Undersøkelser tyder på at 30-50 prosent av personer med autisme eller Aspergers syndrom utvikler en depresjon.

Jeg tror det handler veldig mye om omgivelsene. Er vi trygge og føler oss hjemme, kan vi sprudle av glede og velbehag. Når vi holder på med spesialinteressene våre har vi det også ofte fint. Da kan jeg være i mitt ess. Og vil du høre om interessene, har vi kanskje til og med noe så fint som en god samtale.

Trist blir man når man ikke mestrer og ikke passer inn. Det blir vel du og? Når jeg ser jeg ødelegger relasjoner eller blir sviktet, blir jeg trist. Det er lett å svikte oss, uten å mene det. Jeg for eksempel, forventer for mye av de små, hverdagslige tingene. Det som er bagateller for deg, som hvor i rommet en kaffekopp blir plassert, kan bety noe for meg. Har du satt koppen på gulvet der jeg skal gå, har du vist meg at du ikke skjønner og ikke tar hensyn til mine behov for vår felles forståelse av hvor ting i rommet vårt skal være. Jeg må velte koppen og du blir sint. Når du blir sint, blir jeg enda tristere. Jeg kan til og med bli redd for å leve. Igjen blir tankene depressive og jeg tenker at verden ville vært et bedre sted uten meg. Det er en gjennomtrengende følelse.

Glad blir man når man får annerkjennelse for den man er, når man blir tatt med i «gjengen», enten den er liten eller stor. Glad blir jeg når jeg ser at jeg har en funksjon. Glad blir jeg når folk leser bloggen min og sier de får noe igjen av å lese. Jeg velger å tro at folk ikke lyver til meg om det siden jeg er så avhengig av sannheten. Har man lest bloggen min vet man jo nettopp det! Takk for at du valgte å lese meg nok en dag, smiler jeg.

Når du lurer på om smilet mitt er ekte, har du skjønt enda mer. Da vet du at jeg ofte smiler for å unngå bekymring. I dette tilfellet er takknemligheten min oppriktig. Stol på den. Jeg ser for meg en stol i rommet og jeg skriver: Vær så god og sitt ned litt. Ofte er Aspergere alene, og det kan også føre til at vi blir deprimerte hvis årsaken til ensomheten er at vi føler vi ikke hører til noe sted. Har vi valgt å være alene, er det en helt annen sak og vi kan trives!

Vanskelig å tråkke rett, ikke sant? Jeg skjønner det og aksepterer det, men det er vondt å være den som ikke forstår og den som krever. At jeg skjønner med mitt intellekt at det er vanskelig å trå «riktig» med meg, gjør meg ikke mindre trist når det skjærer seg i vår relasjon. Kanskje snarere tvert om. Derfor velger jeg ofte å holde meg litt for meg selv. Jeg tror jeg har det til felles med veldig mange med Asperger syndrom.