Når døden er et trygt sted

Noen ganger, oppsøker vi farer. Jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje er det fordi livet i seg selv føles så uoverkommelig at det andre folk frykter, som døden, ikke er like redselsfull for oss. Dette gjelder både kvinner og menn på spektrumet.

Det føles heller ikke så farlig å dø når man ikke føler tilhørilghet til de rundt seg. Mange med Asperger syndrom føler at de er fra en annen planet. En slik følelse, er ganske spesiell. Tenk deg at alle rundt deg følger normen. De tar utdanningen til normert tid, eller litt lengre som også er veldig vanlig, utvikler seg i vanlig tempo, får kjærester, kvitter seg med dem, får nye, etablerer forhold, bosetter seg, arbeider og kanskje får barn. Tilbake sitter du på stedet hvil mens verden har gått fra deg og uten å forstå eller mestre noe så enkelt som smalltalk! Du aner ikke hva du skal snakke om. Været? Og tar du for deg været, kan det hende du synser feil. Du skal mene at solskinn er pent vær, men for deg gjør sola vondt i øynene. Mange med Asperger syndrom er sensitive for sanseinntrykk, som lys.

Været skifter. Ingenting er konstante, spesielt ikke livet, selv om jeg kunne ønske det. Og selv om man vil forandre livet sitt, ender det ofte med at man er den samme. Verden har gått fra meg og jeg er den samme, bare litt dårligere enn jeg en gang var. Jeg har virkelig falt ut av samfunnsnormen. Jeg skal gi deg sannheten: Jeg fungerer dårligere og dårligere i samspill med andre mennesker.

Det er med sannheten vi med Asperger syndrom liker å uttrykke oss. Det er det vi kan. Men siden jeg er så observant, hører jeg når man ikke skal si sannheten (noen ganger). Du får et digert glis i stedet. Punktum, punktum, komma, strek (bøyd strek som en parentes), det var hele Helenes fjes. Skjønner du tegningen? Jeg spør igjen; jeg søker bekreftelse.

De observante «aspergerne» kopierer samtaleemner. Jeg har lært at det er lett å spørre folk hva de skal ha til middag og hva de skal etter jobb eller skoledagen. Det er ufarlige temaer, for de andre. Hadde du spurt meg hva jeg skulle, ville det blitt vanskelig. Jeg skal ikke disse vanlige tingene. Å snakke med meg blir derfor vanskelig. Det jeg har å fortelle og spørre om, har vi ikke felles. Les: Jeg er på den andre planeten. Da er det enkelt å drømme seg helt bort til å ikke eksistere i det hele tatt, for vanlige mennesker opptrer ikke på flere planeter. De beholder bakkekontakten, her på jorden, selv om det stormer.

Fuglene flyr til himmelen. De virker fornøyde, lette og glade og syngende. Og ingenting er vel så fredfullt som å mate duene i parken? Ja, døden er et trygt sted. Himmel eller helvete. Men det er livet det handler om nå. Om å holde ut. Om å passe inn i puslespillet. Om å bli forstått. Om å forstå. Forstår du?