Å få diagnosen Asperger syndrom, del 1

En av leserne mine, lurte på hvordan det var å få diagnosen. Hun lurte på om det bare var vondt. Svaret er nei. Hvorfor ikke? Jo, det gav meg mange svar på hvorfor jeg tenker og føler som jeg gjør. Det er noe fint i å forstå. Jeg forstår bedre at god helg og sov godt som jeg opplever som kommandoer, ikke er ment sånn. Jeg forstår at samfunnet snakker et annet språk enn meg. Både med ord og kropp.

Jeg har fått mange nye forklaringer og ny forståelse av hvorfor ting har blitt som de har blitt. Jeg kunne ønske jeg fikk hjelp tidligere. Da jeg fikk hjelp, kunne jeg ønske at jeg ble utredet for Asperger syndrom. I stedet fikk jeg andre diagnoser og videreutviklet tilleggsvanskene mine. Dette er vondt å tenke på, men gjør desto diagnosen mer velkommen. Det finnes et svar.

Jeg opplevde også en lettelse i relasjonen med mine behandlere. De slapp å lete etter hva jeg hadde vært utsatt for og «ikke ville si.» Asperger er medfødt og ikke noe man får av overgrep eller dårlig oppvekst. Jeg er rett og slett født sånn. Da hjelper det heller ikke å ansvarliggjøre meg, som det ble forsøkt på i mange år. Det gjør meg bare dårligere. Denne felles oppfattelsen gjorde det langt lettere å være på samme team. Vi er alle på bortebane med Asperger syndrom. Ingen lærte oss å leve med det selv om jeg kom slik til denne verden. Vi må lære sammen. Veien blir til mens vi går, for både meg og behandlerne mine. Det går opp og det går ned.

Det vonde med å få diagnosen, er at Asperger er en livslang tilstand. Tenk deg at du vil ha en ferie. Men med på ferien, må du ta med deg Asperger. Det er aldri pause. Du blir aldri frisk. Det er en funksjonshemming, usynlig sådan, ikke en sykdom. Du vil ha med deg høy sensitivitet, du vil slite med å omgås andre, du vil måtte endre på rutiner du ikke er klar for, du må tilpasse deg det nye stedet. Og noen ganger, har du rett og slett ikke kapasitet.

Tenk deg at dette er noe du ikke kan vokse fra og ikke behandles frisk fra. Tenk deg at du må lære å leve med funksjonshemningen som med en amputert fot. Forskjellen er bare at funksjonshemningen rammer mer enn evnen til å gå.

Så tilbake til det positive. Du har noen styrker andre aldri vil få. Du skjønner nå hvorfor du er så interessert i noe eller flink til en spesiell ting og du begynner kanskje å dyrke de positive sidene enda mer. Jeg fotograferer og ser livet i bilder. Jeg ville aldri kunne skrevet denne bloggen uten å ha evenen til å bli oppslukt, og da ville ingen fått mer informasjon om Asperger syndrom via meg!

Så midt i alt, er det noe fint. Mye fint! Jeg kan bidra til opplysning. Baksiden av medaljen, er at noen ganger tar det mye av kreftene mine. Jeg er bare en enkeltperson som er ekstremt dyktig på noen områder, de som kommer frem i måten jeg skriver på, mens jeg er langt bak mål hva å leve angår. Derfor er det viktig at det ikke forventes for mye av meg. En dag klarer jeg kanskje ikke å skrive. Men trenger jeg en pause, skal jeg prøve å si ifra.