«Vent. Jeg kommer om to minutter.» Eller enda verre, «bare et øyeblikk». Disse uttrykkene var et mareritt for meg som barn. Jeg sliter enda med dem. Det er også vanskelig når noen «bare skal på toalettet først». For folk bruker så ulik tid på det, og jeg vet ikke hvor lang tid det vil ta før personen ankommer meg. Og «skal bare» som de sier, skal bare på toalettet, forbinder jeg med Albert Åberg men er er ingen Sjybert til å hjelpe med å få ting gjort. Jeg vet ikke om Albert blir ferdig på do.
Vag kommunikasjon passer ikke sammen med bokstavlig tolkning. Uttrykkene «to minutter» og «bare et øyeblikk» passer ikke med meg. Jeg passer ikke med dem.
Likevel finnes de i min verden. Nesten daglig, noen ganger flere ganger om dagen. Noen kommer om et øyeblikk. Hva er det? Og hva er to minutter hvis de ikke er to minutter men fem eller tre? Hvem kan jeg stole på? Hva kan jeg stole på? Tingene. Derfor er ting viktige for meg.
Jeg elsker klokker. Jeg ville hatt huset fullt av klokker. Vi hadde en gang et gjøkur på ei hytte. Gjøkuret VAR hytta. Koko, koko.
Mange med asperger syndrom har behov for kontroll med tiden, siden vi er avhengige av rutiner og forutsigbarhet. I terapirommet jeg gikk i over noen år, hadde jeg egen klokke i rommet i tillegg til at terapeuten hadde sin, så jeg ikke måtte snu på hodet for å se hva tiden var. Da snudde jeg meg jo hele tiden!
Hvorfor jeg trengte å se klokka, lurer du kanskje? Jeg måtte jo ha kontroll på når timen min sluttet. Ikke cirka når, men eksakt. Jeg ville da avslutte samtalen før tiden var over, gjerne tre minutter på, slik at jeg ikke tok noe av nestemann sin tid. Jeg stolte ikke på at terapauten passet tiden. Jeg tok jobben hans, enkelt og greit. Men det var jeg som trengte han.
Har du påtatt deg jobber du egentlig ikke skal ta? Da vet du hvordan det kan kjennes, bortsett fra at dette er et være og ikke være, liv eller død. Jeg ville ikke klart å være i terapi uten å passe tiden. Jeg poster bloggen hver dag klokken tre. Det er ikke for ingenting. Det gir forutsigbarhet, for meg og for leserne mine. Og det kommer ikke «kanskje» et innlegg i morgen. Det kommer et innlegg i morgen, klokken 15. Jeg vil aldri representere vag kommunikasjon så lenge jeg skriver (les: lever).
I dag er jeg veldig sliten, som om klokka skulle vært kveld. Sånn er det å ha Asperger. Noen ganger. Da er det veldig viktig å ha en klokke på Macen som forteller meg hva tiden egentlig er. Klokka hjelper meg å definere dagen og meg selv i den.
aspergerinformator.com 
Håper du er mindre sliten imorgen. Her i familien sier vi «kommer om et øyeblikk» og så forklarer vi hva vi mener med et øyeblikk. Det tar mye lenger tid enn et øyeblikk. Aspergere altså!! =) Jeg lurer på om folk egentlig vet hvor kort et øyeblikk er??
LikerLikt av 2 personer
Fin blogg 🌟gleder meg allerede til i morgen kl 15.
LikerLikt av 1 person
Slike uttrykk er så vanlige for de fleste av oss, så vi tenker slett ikke over hvor vage de egentlig er. Husker at jeg som barn ble kjempefrustrert når vi på julaften alltid skulle få pakkene «om en stund». Jeg forstår hvor viktig klokka og eksakte tider er for deg!
LikerLikt av 1 person
takk skal du ha! Ja, klokka er viktig. Jeg har god innebygd klokke, så jeg merker også fort når ting tar lengre eller kortere tid enn de har sagt (uten å se på klokka)
LikerLikt av 1 person
Vis folk spør meg om hva klokka er på busstoppet. Svarer eg før eg ser på klokka. Og tenker etterpå: Er klokka 10:15 slik eg sa den var, så skjekker eg den og da er den av og til 10:14 eller 10:15 eller 10:16. Er ikke lang i fra det eg har sakt den var. Eg oppdaget dette da min mann spurte om klokka og eg svarte. Han sa: Du såg jo ikke etter før du svarte meg. Så han måtte se på sin egen klokke og ble veldig overrasket, for den var akkurat det eg hadde svart.
LikerLikt av 1 person
Jeg sliter med når noen sier; «Jeg kommer snart» og jeg ikke får sjans (eller ikke tør) å spørre når eksakt de kommer. Mener de om 5 minutter? Eller kommer de om 4 timer? Rekker jeg å lage meg middag først? Eller kommer de inn døren før jeg har fått satt på potetene (og det er jo dumt om jeg skal stå på kjøkkenet å lage middag og spise uten å dele, eller enda teitere å skru av påbegynt middag og så ser gjestene at middagen blir ødelagt «pga dem»). Så da ender jeg opp med å ikke gjøre noe som helst før de kommer. Tør knapt å gå på toalettet tilfelle de kommer akkurat da. Jeg må ikke vite på minuttet når de kommer, og jeg klager ikke om de kommer et kvarter senere enn de sa. Men jeg trenger å vite om det er snakk om 5 minutter eller 4 timer!
LikerLikt av 2 personer
Sånn har jeg det også. Jeg kan vente hvis jeg vet. Men jeg må vite!
LikerLiker
Det der kjenner eg meg veldig godt igjen i. Har lært meg og spørre om når dei kjem sånn ca. Men det hat tatt meg lang tid å lære, men begynn med familien. (Tren deg på dem)
LikerLikt av 1 person
takk for at du leser!
LikerLiker