Mange med Asperger syndrom krever det konkrete. Det som ikke er til å ta og føle på, finnes ikke fordi dere andre ikke kan se det. Da blir vi svevende som astronauter uten romdrakt. Slik har jeg levd mye av livet mitt. Det som ikke sies i en relasjon, er heller ikke der. Dette er innledningen til det helt spissede jeg skal skrive om i dag. Vil du hjelpe meg å dele og spre forståelse? Jeg vet jeg er urimelig, derfor er det flaut å skrive dette innlegget. Men som mange andre Aspergere, går jeg rett på med sannheten.
Tenk deg at du føler deg null verdt, og at det eneste som kan gi deg følelse av verdi, er at folk prissetter det du gjør (les: for at det blir konkret). Bokstavelig talt prissetter! Jeg driver og forbereder en utstilling med bildene mine, men IKEA vil ikke sponse de små aktørene i samfunnet. Jeg er den lille. De ville bare hjelpe store, som UNICEF. Det er de flinke til! Og det gjør seg i nyhetsbildet og markedsprofilen. Kjøp et kosedyr hos IKEA; støtt UNICEF.
Jeg blir aldri noen UNICEF. Det nærmeste jeg kommer en hjelpeORGANISASJON er å skrive frivillig på bloggen til Mental Helse og Bymisjonen, skrive artikler for Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser, samt denne bloggen som kanskje opplyser noen og leses av både pårørende, helsepersonell, personer med Asperger syndrom og andre interesserte.
Men det har ikke verdi, for IKEA. Har det verdi for deg? Jeg kjenner tvilen vokse i meg og jeg blir overveldet. Jeg kjenner på en mulig kollaps. Klarer jeg å skrive videre, eller velter jeg en stol nå? Eller noe verre?
Jeg tenker videre, til bildene skal opp på veggen. Vil det være meg eller noen andre som står her og tar imot mennesker på utstilling i kaféen i rammer ikke fra IKEA. Jeg aner ikke hvem som skal vise frem bildene mine, om ikke jeg kan. Jeg vet så utrolig lite om framtiden. Jeg vil dele og bidra, men akkurat nå er jeg et verdiløst menneske som svever som en astronaut.
For en person med Asperger syndrom er det fryktelig å ikke vite noe om framtiden fordi vi trenger forutsigbarhet. Da er det enkelt å velge seg døden, lengte etter den og planlegge den. Man kan legge alt til rette for at den skal komme. Det betyr ikke at vi ikke bryr oss om de som er glad i oss. Jeg skjønner bare ikke hvorfor de må være glade i akkurat meg. Og sånn tror jeg flere med Asperger har det. Hvorfor meg, hvorfor være glad i meg? Når jeg ikke er noe verdt? Dere sier det jo – null verdi – gjennom å ikke prissette meg.
Lav selvtillit er også vanlig, fordi vi har blitt møtt med null forståelse, er fintfølende og fordi vi trenger konkrete bevis på vår verdi. Vi kan være intense selv om vi egentlig er sjenerte (noen av oss) og ta kontakt på en spesiell måte, som å be om penger til ting vi trenger for å føle vår egenverdi. Det er fordi uten denne opplevelsen av egenverdi fått fra dere, er vi null verdt og den følelsen er altoppslukende. Da er det ikke rom for annen tolkning! Jeg blir lite fleksibel i tanker og adferd.
Med Asperger syndrom, måler jeg alt og veier for og i mot i et forsøk på å opprettholde balansen i livet mitt, til tross for at jeg kjenner ubalanse. Men i dag har jeg veiet i mot fordi det veier tyngst. Jeg har ingen verdi uten prislapp! Tenk om jeg kunne veie 3000 i bilderammer!?! Det ville hjulpet. Ser du tegningen, det hele bildet, som bare består av detaljer og logisk sammensetting av en rekke handlinger som fører til en konklusjon (les: Jeg er null verdt)? Jeg ser det, men klarer ikke bli rasjonell likevel. Jeg ser bare hva jeg ikke er verdt, for IKEA eller samfunnet eller deg. Punktum.
P.S. Jeg vil skrinlegge hele utstillingen jeg har jobbet med i flere år, fordi IKEA ikke verdsetter den (les: meg). Kan du kjenne følelsene mine? De blir nemlig til å ta og føle på, om utstillingen blir tomme vegger. Det hadde tatt seg ut og vært typisk aspergersk logikk på svart/hvitt: Det er enten eller.
P.S. 2 De fleste bildene mine er i farger.
aspergerinformator.com 
❤ vil bare sende deg ett hjerte og en klem…det er så godt å lese innleggene dine, det forklarer så mye, gir meg en bedre forståelse for hvordan min sønn tenker, føler…for han er ikke like flink til å sette ord på ting, blitt litt bedre med årene, men hans tanker får jeg aldri 😦 bare de som gjelder ting han interesserer seg for der og da. Så for en mamma som meg, er det sårt men samtidig godt å lese alt du skriver….jeg blir invitert inn i din verden og også litt av min sønns verden på denne måten ❤ og jeg er stolt av dere, han og deg 🙂
LikerLikt av 1 person
Tusen takk for en utrolig god tilbakemelding. Jeg er glad for å få invitere deg. Jeg er ikke så flink muntlig, men skriftlig setter jeg ord på ting. Men aller helst, forteller jeg i bilder. Hold ut, hold sammen, og du er velkommen her hele tiden! Du kan også skrive melding til meg på facebook hvis du lurer på noe og ikke vil det skal være i kommentarfeltet!
LikerLiker
Drit i IKEA – ikke bokstavelig da.
Jeg får uføretrygd – eller hva det politisk korrekte navnet enn er. Der er verdien samfunnet setter på meg.
Jeg skriver åtte blogger. De om bøker skriver jeg fordi jeg elsker bøker. Jeg skriver en om hvordan jeg tror Asperger påvirker meg og min familie. Resten er på vegne av utvekslingselever som sliter. Alle bloggene er spissinteresser og har få lesere. Jeg tjener ingenting på dem. Men jeg får uførepengene mine. Og så får jeg medisiner og behandling til nedsatt pris inntil jeg har fyllt kvoten. I tillegg har jeg hjelpemidler.
For meg er det dette som er verdien jeg har for samfunnet. Om samfunnet mente jeg var null verdt ville de sørget for at jeg ikke fikk hjelp.
Det er det bildene dine og artiklene er verdt for samfunnet (og kanskje til og med IKEA). De pengene og menneskene og tingene de gir deg gjør at du skal kunne dele viktige tanker med andre. Da blir du en positiv faktor. Du får kanskje ikke penger for det enkelte bildet, men du får penger for alle bildene og artiklene du har produsert, du produserer og du kommer til å produsere. Derfor har du pengeverdi og den kan du finne ut av.
Jeg følte meg i hvertfall mye bedre da jeg brøt det hele ned såpass for meg selv. Men det tok altfor lang tid før jeg skjønte det.
LikerLiker
Siden du liker bikkjer, tenkte jeg du kunne få dette som en slags trøst. Helt snålt:
LikerLiker
Jeg blogger gratis og bruker noen hundre ekstra i måneden på å blogge, fordi det tar av nettkapasiteten min. Så det er en ut-post, men den er verdt det. Jeg kan ikke drite i IKEA. Jeg kan bare kjenne at jeg er feil.
LikerLikt av 1 person
Desverre vet jeg og at det er umulig å gjøre så veldig mye med hvordan vi kjenner det. Noen ganger kan det å få en ny tanke hjelpe. Andre ganger blir det bare verre.
Desverre er det også sånn at samfunnet er veldig opptatt av hvilken pengeverdi de enkelte har. Alt og alle får en prislapp på seg.
Jeg kommer heller aldri til å få noen penger for bloggingen min. Men jeg vet at jeg har klart å hjelpe noen mennesker og det er en ganske deilig følelse. Særlig siden måten jeg sier ting på høyt lett kan misforstås.
Du gjør en kjempebra og ekstremt viktig jobb, mener jeg. Eksperter kan si og mene hva de vil om å være en asperger, men det er bare aspergere som vet hvordan det er for dem selv. Du og jeg har det forskjellig, og det tenker jeg er en annen viktig ting folk trenger å få med seg. Vi er bare mennesker med en ekstra greie vi sliter med.
Kunne du tenke deg å legge ut noen av bildene dine på bloggen din sånn av vi kunne få se dem????
LikerLiker
Hei jeg har lest i bloggen din noen dager nå, å vurdert opp å ned om jeg skal skrive en kommentar. Jeg liker utrolig godt det jeg leser, du er kjempe flink! Jeg har nylig fått diagnosen asperger å sliter mye med å ordlegge problemne men her på bloggen får jeg nye inntrykk og mer forståelse av den jeg er. Du skriver kjempe bra 🙂
LikerLikt av 2 personer
Takk for at du turte. Det betyr noe for meg. Glad du leser! Jeg skal fortsette å skrive. Kommenter gjerne igjen – jeg leser og svarer.
LikerLiker
Dette kjennes vanskelig å kommentere. Jeg klarer ikke å forstå IKEA sin rolle, – er det så viktig for deg at nettopp IKEA sier ja, – eller bruker du IKEA som en metafor som representerer samfunnet generelt?
Jeg kunne si mye om det å sette pris på eller det å bli satt pris på, men jeg klarer ikke å begrense det til å være så bokstavelig som du. Det blir en så fremmed tankegang for meg at jeg ikke vil gå den veien. Å måle mennesker i pengeverdi klarer jeg rett og slett ikke.
Samtidig er det noe i meg som forstår tankene dine omkring dette, – nettopp på grunn av direktheten og bokstaveligheten din. Da skjønner jeg også hvor deprimerende det kan være. Men «humanitysdarkerside» har kommentert dette veldig bra, etter min mening…
En ide om utstilling: har du tenkt på å sette opp/henge opp en utstilling på sykehuset? Jeg tenker at det ville både vakt interesse og glede……
LikerLikt av 1 person