Empati og alle følelsene

Jeg vet ikke alltid hvilken følelse jeg skal vise. Det betyr ikke at vi med Asperger syndrom ikke har følelser eller empati med andre mennesker. Jeg føler mye for kanskje akkurat deg! Jeg bare går meg rett og slett litt vill, fordi jeg føler så mye på en gang.

Når jeg skal føle glede, har jeg noe inni meg som sier at jeg ikke fortjener gleden og kanskje biter jeg av deg setningen der du prøver å være hyggelig med meg, enda jeg egentlig ble glad!

Når jeg skal føle tristhet fordi noen faller og slår seg, enten metaforisk eller bokstavlig, kan jeg av og til le. Jeg skulle gjerne bitt av meg fingeren da. Men da ville det blitt masse blodsøl! Jeg tenker i bilder. Derfor blir det jeg skriver nå kanskje litt rart, når jeg prøver å vise deg alt som skjer inni hodet mitt.

Når jeg skal føle sorg, kan jeg tamt si kondolerer og smile. Fordi det høres mer ut som gratulerer og kanskje har personen som forsvant det godt nå, siden vi ikke fant et verre ord for det forferdelige? Det burde jo ikke ligne gratulerer om det ikke er det vi mener. Språket forstyrrer følelseslivet mitt og spiller meg et puss. Det er så mange inntrykk hele tiden og det er det ikke lett å vite hva jeg skal uttrykke.

Jeg vet ikke når jeg skal skru av smilet når jeg først har satt det på. Nå for eksempel, sitter jeg og smiler, enda jeg inni meg er veldig redd og usikker. Jeg er redd for at jeg ikke egentlig har Asperger syndrom, og i stedet er en lat, dum og ressurskrevende person. At jeg kan være alt på en gang, er også en mulighet som kan skremme meg, og kanskje er den nettopp sannheten. Hvordan skal du da kunne respektere meg?

I går var jeg på Nettavisen med et innlegg om nettopp det:
http://gjest.blogg.no/1431946232_hvordan_akseptere_et_.html

Jeg skriver, altså bryr jeg meg.