«Det ser ut som du ikke liker besøk»

Advokaten sitter en halvmeter unna meg. Det er noen måneder siden. Jeg kjenner det som i går. Det virker ikke som jeg er så begeistret for verken besøk eller å snakke, hører jeg han si. Pappa er der også.

Jeg er inni en periode nå der jeg ikke har besøk. Jeg klarer rett og slett ikke å være datter! Det er en rolle jeg fikk- datter – som jeg skal fylle som jeg ikke evner å fylle. Jeg vil ikke, jeg kan ikke, hører du?!

Det er ikke det at jeg ikke liker de som skal komme på besøk. Det er bare mamma, pappa og broren min som eventuelt skulle kommet. Jeg liker dem alle. Likevel klarer jeg ikke å ha besøk.

Du synes kanskje jeg er rar. La meg forklare. Jeg er så lei av å være den som kaster noen på dør fordi jeg ikke holder ut en hel samtale. Mine samtaler er så mye kortere enn deres! Jeg kan ikke snakke lenge om ting jeg ikke har noe forhold til. Jeg kan ikke snakke om løst og fast. Jeg setter meg fast i ord og uttrykk.

Jeg er lei av skuffelsen i andres ansikter når jeg avviser eller ikke responderer fort nok eller med nok entusiasme. Jeg er lei av å forsøke å lese hva andre tenker. Jeg har tanker alene også, og begeret renner over når jeg hører ord som spinner videre i hodet mitt. Det koker inni meg og alt er en stor suppe. Vil du smake?

Jeg sier noe slemt for å få røra til å stoppe. Hva sier ansiktet og munnen deres da? Sur? Bitter? Jeg leser og går videre til å få dere til å gå. Er du sliten? spør du. Ja, sier jeg. Jeg er egentlig utslitt, men nøyer meg med å svare på det du spør om. Det som ikke sies finnes ikke. En utslitt datter finnes ikke.

På telefon er jeg heller ikke god. Jeg liker ikke det du sier. Jeg kaster telefonen fra meg når det du sier er ulogisk for meg. Og det er det mye som er! Som at du venter med å kjøpe nye redningsvester nå som alle må ha de på hele tiden fordi det kanskje blir billigere senere nå som alle må ha. Det er jo motsatt! Det er selgers marked nå.

Hvordan andres valg av redningsvester kan bli så feil? Jo, jeg liker ikke at folk skal spare på alt og veie opp og imot. Da føler jeg at jeg selv ikke kan bruke penger og jeg får nullverdi. Jeg kommer i minus og får negativt fortegn. Ser du regnestykket? 2 – 3 = -1. Så enkelt kan det skrives. Derfor skriver jeg mail!

Det er lettere å ringe og kaste telefonen i veggen og å sende en sint mail enn å ha besøk. Da unngår jeg å møte responsen i andres ansikter. Det er lettere å være blind for andres følelser der. Unnskyld. Men husk, det er også enklere å få sagt jeg er glad i deg på mail. Jeg gjør det. «Glad i deg.»

Jeg kan ikke ha besøk nå. Du ville bare blitt lei deg. Da er det lettere med en telefon du kan legge på røret med. (Les: Jeg vil bare ditt eget beste. Æresord). Du får lov å legge på, men jeg blir lei meg når du ikke svarer i det hele tatt. Legg heller på når du har fått nok. Eller har du fått nok før jeg sier hei? Jeg kan frasene. Jeg kommer til å spørre hva du har gjort i dag og så kan du legge på, slik jeg legger på røret med å kaste telefonen i veggen.

Jeg liker kanskje ikke besøk? Om det bare var så enkelt.