Et byggverk av følelser (raser)

«Aspergere» har både følelser og empati. De som sier noe annet, kjenner ikke en med Asperger syndrom, egentlig. Det er sånn at det virker som vi ikke bryr oss. Men det er nesten da jeg bryr meg mest. Jeg må bare blokke ut noe av medfølelsen min for å holde ut. Jeg gjør da det motsatte av å vise medfølelse. Jeg angriper og hakker på deg!

Jeg har brukt år på å bli glad i andre menneskers liv, respektere dem, tilpasse meg deres vanlige normer. På minutter rives tilliten min ned, ved noe så enkelt som et bittelite svik som jeg betrakter som en løgn. Jeg ser så lett igjennom folk flest! Ærlighet varer lengst om du snakker med en med Asperger syndrom.

Denne gangen var det boka mi de ikke hadde hatt «tid til å bestille». Det gjorde at jeg følte meg uviktig. Hele sjelen min ligger jo i arbeidet med den! Det var ikke sant at de ikke hadde tid. Hadde de virkelig ønsket, hadde de fått presset det inn i timeplanen. Har ikke folk flest timeplaner? Ikke fysiske, men inni seg? Og i timeplaner er det friminutt, det husker vi alle fra skolen. Jeg ringer ut.

Å bygge opp tillit igjen, er vanskelig. Det holder ikke med et «Unnskyld, barna mine er viktigere enn deg.» Det vet jeg jo! Det holder ikke med et klapp på hodet, som om jeg er liten og ikke forstår. Jeg skjønner! Jeg kjenner kroppskontakten og vil i dusjen, vaske bort den falske medfølelsen. Hadde de følt det jeg følte nå, hadde det inntrufne vært forklart med annet enn at barna var viktigere. Jeg kan jo ikke få barn selv og vil aldri oppleve at barna mine er viktigere enn vennskap og/eller andre relasjoner.

Jeg klarer ikke forstå barnas plass i hierarkiet, selv om jeg er normalt til høyt intelligent. Jeg prøver, men kan ikke de voksne tilpasse seg slik at de får til både barn og voksne? De er jo supersosiale individer som får seg jobb og familieliv? Kyss, klapp og klem! roper det i hodet mitt. Jeg klapper med begge hendene. De elsker hverandre og føder barn. Jeg legger to og to sammen og ser bryllup. Hurra og gratulerer!

Jeg trenger stabile mennesker, ikke mennesker som bare kommer om de har bursdag eller bryllup eller det er jul. Jeg trenger at jeg kan regne med dem i hverdagen. Kan man regne med det med vanlige, nevrotypiske mennesker? Jeg elsker dere, kan dere ikke se det? Utenom julen/bursdagen der jeg har de største gavene til dere?

Klarer jeg virkelig ikke å vise dere at jeg er glad i dere, slik at dere skjønner det? Jeg har prøvd å lære meg noen fraser, som: «håper du har sovet godt» og «har du hatt det travelt på jobb» og «har du sovet for lite»? Men jeg mister frasene igjen når jeg kjenner på følelsene mine. Jeg blir sint når jeg ikke opplever balansen mellom oss. Jeg legger alt i en og en relasjon om gangen. Gjør aldri du i min?

Jeg har mistet funksjoner og ferdigheter jeg har tillært meg over mange år, på noen sekunder. Det holder med en avvisning, som med utsetting av bokbestillingen. Jeg har ikke lenger evnen til å respektere andre menneskers behov for fritid og kan ikke håndtere at de sier de må slappe av. Betyr at de ikke kan sette seg ned og ta del i livet mitt, at jeg skulle vært død? Jeg legger to sammen og får slike svar. Ser du logikken?

Jeg er en pussig skrue. Jeg vris lett inn på et annet menneske da jeg fort fatter interesse for et eller annet jeg tror vi har felles. Jeg skriver om sjelesøstere når vi har «møtt» hverandre, som skrue og mutter. Jeg legger logikk sammen og får oss til å være ett.

Så skrus jeg ut av forskjellen mellom oss, blant annet det at du ikke er like mye «i det» som meg, og da faller byggverket sammen. Når jeg er helt skrudd ut og løs, finner jeg ikke tilbake til plassen min. Jeg finner ikke igjen skruehullet jeg passet inn i. Jeg ser bjelkene i hodet mitt, og også i ditt, og jeg rakker ned på deg før du rekker å få flisa ut av fingeren på tastaturet. Den vokser og blir et tre.

Eplet faller ikke langt fra stammen. Du har egne barn. De er viktigere enn alle andre sosiale relasjoner. Jeg må vel forstå? Vi med Asperger syndrom er ikke mindre intelligente enn andre mennesker. Jeg må forstå! For Guds skyld, tenker du og rister oppgitt på hodet eller lukker øynene og går videre. Du har alltid noen andre å gå til. Jeg har ikke det.

Jeg har sammen med en psykolog tegnet inn følelser i et skjema. De viser hvordan følelsene dominerer hos meg. Som du ser, er de fryktelig store og krysser over i hverandre. Minst av alle er gleden, som skulle vært størst.

Hilsen Pussig Skrue.