Å være så god/flink at man blir syk av det

Dagens innlegg må leses om du har god tid og bryr deg. Jeg bryr meg! Derfor laget jeg det.

Jeg er så god til å skrive, samle fakta fra reklameannonsene og fotografere dukkene mine. Jeg elsker Asperger-evnen til å konsentrere seg om detaljer. Jeg er glad! Men: 

Jenter med Asperger og andre høytfungerende autisme-tilstander, har spesielt stor risiko for å få sykdommen depresjon. Det kan være fordi det er vanskelig på den ene siden være godt begavet og på den andre siden ha en betydelig funksjonsnedsettelse.

Dette forstår jeg, for det kjennes som om jeg står med bena på hver sin klippe der stupet, depresjonen, er det trygge i midten. På hver side av depresjonen står sosialt samspill og faglig ferdighet. Spriket er enormt. La meg bruke meg selv som eksempel.

Sosialt hang jeg et hode bak. Da de andre vokste til, begynte jeg å leke. Før husket jeg på huske eller bygget med duplo-klosser. Da jeg vokste til, lekte jeg med yngre venner i nabolaget, for nå var jeg stor nok til å styre leken. I skolegården var jeg mye alene.

Nå kommer jeg stadig i konflikt med andre voksne. Jeg har ikke det samme sosiale språket eller normene. Jeg vet med mitt intellekt, men klarer ikke følge opp emosjonelt.

Jeg var dyktig faglig, selv om jeg ikke klarte å få med meg hva som ble sagt i skoletimene. Det var det jo ingen som visste! De visste ikke at lyden av en blyant kunne forstyrre meg. Jeg begynte min egen skole, med skolebøker i sekken (sammen med gamle matpakker jeg ikke klarte å kvitte meg med) som jeg la på kjøkkenbordet og gjorde skoledagen som lekser. Jeg ble god, bedre enn gjennomsnittet. Mens jeg jobbet, spiste jeg yoghurt og kiwi, grønn med skje, før min andre tendens ble fremtredende: Spiseforstyrrelsen.

Tegn på ASD overses ofte hos jenter, fordi vi er faglig sterke og gode på å imitere, og/eller forveksles med spiseforstyrrelse, depresjon og andre problemer som isolasjon, søvnforstyrrelser, personlighetsforstyrrelser, mistrivsel, OCD (tvang).

Jeg er vekslet om! Jeg har Anoreksia Nevrosa, har blitt diagnostisert med alvorlig depressiv episode, borderline og andre psykiatriske diagnoser fra 2004 og fram til 2014. Vi risikerer å bli feilbehandlet når Asperger syndrom ikke fanges opp. De trodde et øyeblikk jeg var psykotisk, som jeg ikke er. Det er ikke lett å bli klok på Aspergere før man vet at dem er det!

Nå har jeg tre diagnoser, den ene er Asperger syndrom. Det er ingen sykdom man blir frisk av, men en funksjonshemning. De andre diagnosene, har forbedrings-prognose, men jeg har de mye på grunn av min funksjonsnedsetting så kanskje følger de meg trofast livet ut. Gi meg hånda di venn; jeg famler i mørket og vil lede deg trygt gjennom innlegget mitt.

Jeg jobber meg å leve sammen med Aspergeren i meg. for det er det jeg må, til syvende og sist. Jeg trenger ikke være den, men jeg må leve sammen med den. Det er plass til oss begge. Det er som jeg har sagt før, å gå med en fot. Man må fortsette å hinke! Jeg hinker og bruker styrkene mine som krykker. Er det ikke flott?

Det er godt å ha en sjette sans, en spesiell styrke! Kall det en super-power. Jeg merker hvordan du har det, utfra et eller annet ubeskrivelig i rommet eller telefonstemmen! Ingen skjønte at andres emosjonelle tilstand kunne påvirke meg, før de leste det i en bok om nettopp Asperger syndrom.

Selvsagt er det slitsomt å føle hvordan andre har det, men å fange opp emosjoner er også interessant og gjør meg til en bedre venn enn jeg ville vært uten denne ferdigheten. Jeg speiler meg i andres liv for å forstå dem bedre, men finner meg selv stadig i sølepytten. Jeg faller.

Jeg, og mange med Asperger syndrom, sliter med å holde på venner, så det er godt å ha noen antenner i et vennskap. Med emosjons-følsomheten min står jeg ikke  på bar bakke. Snart kommer snøen. Slik assosierer jeg meg gjennom dagene, ukene og livet.

Imens legger regnet seg på netthinnen og jeg kjenner på et friskt vindpust, setter meg opp igjen og prøver å være den vennen du ønsket deg. Jeg trenger å vite at du fortsetter å komme til bloggen min. Der er vi venner. Jeg trenger venner. Hei, jeg bryr meg! Om deg, samfunnet og mennesker som lever normalt eller vanskelig. Det er et rom for alle i store hus (les: kroppen min. Beklager den ikke er enda større).

P.S  Jeg har en venn inni meg. Les: I en sølepytt er jeg aldri alene om man ser fra mitt perspektiv. Man reflekteres og blir to, stykkevis og delt og dobbelt opp. Hopp!