Ikke mer verdt enn andre

(Illustrasjonsbildet er en dukke laget av Lillycat Cerisedoll.) 
Det er så vondt å innrømme:

Vi med Asperger syndrom er ikke mindre verdt enn andre, men vi er ikke mer verdt heller.

Vi er bare mennesker. Mennesker som noen er glad i og som noen misliker. Og fordi vi har noen særlige behov, kan noen synes det er for krevende å være sammen med oss. Dette innlegget er til de som holder ut.

Jeg setter meg ned med deg. Eller, det er motsatt. Jeg sitter. Du kommer inn i rommet og slår deg ned. Eller kanskje er du en av de som jeg kjenner på internett og ikke i real life. Uansett deler vi dette øyeblikket som jeg skriver til og du tar deg tid til å lese.

Du kunne i stedet sett en film på YouTube. Jeg streamer fra Spotify mens jeg skriver. Musikk til arbeidet. Det er nemlig en jobb å utlevere disse følelsene. Jeg verdsetter deg som tar dem imot. Det er sorg, sinne, redsel, angst, alt om hverandre. Og noen ganger glede. Der kommer du inn (døra).

Du hjelper meg med å se mening i det meningsløse, med å vise meg at jeg har gjort en forskjell. Noen ganger skriver du det. Du kan få meg til å føle meg fantastisk! Har jeg fortjent det? Har du fortjent det? Jeg sier ja til det siste. Du har fortjent å vite at din oppmerksomhet til meg har gjort en forskjell. Tiden din, ordene dine og kanskje handlingene.

Kan du elske et menneske med Asperger syndrom? Vi er jo bare mennesker. Noen må holde ad oss. Uten er vi helt alene, akkurat som du er alene om alle går fra deg. Forskjellen er bare at andre ofte har et større sosialt nettverk enn oss Aspergere.

Gjentar: Vi er mennesker. Hold ad oss, ikke gå, selv om det frister. Vil du bli? Da er dette innlegget til deg. Takk som holder ut.