For meg er dyr viktigere enn mennesker. De er lettere å forholde seg til, helt enkelt. Jeg kan vise dem kjærlighet uten å bli avvist. De tørker ikke hendene sine med sprit fordi jeg er ekkel eller skitten å ta i. Hunden min slikker meg i ansiktet og på hendene i stedet.
Filmen viser at jenta unnviker for det aller viktigste: dyret. Jeg vil også flytte meg for en hunds skyld. Let´s bark.
Da jeg vokste opp, lekte jeg som mange andre småjenter, med dukker. Forskjellen var at jeg hadde det best da jeg lekte med dem alene. Jeg hadde dukkehus, 1:12 format, og Barbie og store dukker. I dukkehuset fikk ikke andre leke. Det var mitt univers, snekret av pappa og utformet med detaljer som speilegg og brødskiver med pålegg i fimo-leire av mamma, hjemmelagde møbler og peis med lys i.
Jeg elsket diktet til André Bjerke, Dukkevei 2, med dukken til dukken, som mamma leste høyt for meg på senga hennes. Jeg lå på pappas plass og lyttet. Her er et utdrag jeg liker godt:
(….)
I et hus inni huset i Dukkevei 2
skal den knøttlille dukken til dukken få bo
og ha eget bad og en dukke-do.
Og teppe på gulvet og hyller med bøker(….)
Som voksen, fant jeg tilbake til dukkene. Jeg fotograferer, og siden jeg ikke kan ta bilder av mennesker på sykehuset, oppdaget jeg ved en tilfeldighet kuleleddsdukkene med opphav fra Japan. Jeg kjøpte min egen fotomodell! Jeg skapte en karakter til henne, Suzume som betyr spurv, og siden har det vært dukker. Dukker og dyr. (Jeg eier fortsatt hund). Dukken i filmen heter Alice. Velkommen til eventyrland, mitt i virkeligheten min. Ja, jeg flykter.
En annen voksen med Asperger som «leker» med dukker og gir de liv, er Gustav Koi som er buktaler. Ja, det går an å snakke med magen og underholde mennesker med det! Det er bare ikke alle som får det til. Deriblandt jeg. Men jeg leker og deler bildene mine og er til for andre enn meg selv. Jeg liker den tanken, som advokaten overførte til meg da han oppdaget bloggen min: Å være til for andre. Hei! her har du meg.
Tar du imot meg, med åpne armer? Eller gjemmer du deg, som om jeg kaster snøball? Eller enda verre, lar du meg være luft? Det får meg til å tenke på luft og kjærlighet. Kanskje elsker du meg likevel, jeg er bare for komplisert. Kanskje.
aspergerinformator.com 
Så et klipp på youtube om en som fikk meltdowns og hunden som prøvde å trøste.
LikerLiker
Den har jeg sett og. Kjempeviktig med dyr noen ganger
LikerLiker
Selv føler jeg ikke at jeg er noe komplisert menneske. Jeg er faktisk såvidt enkel, tror jeg, at det tydeligvis blir problematisk for andre å skjønne?….:) Når du nå kommer inn på dikt og sånt noe fra barndommen, husker jeg en episode mens jeg var barnevakt for noen unger på en nabogård da jeg selv var tenåring. Jeg ville gi dem noe av den samme opplevelsen som jeg selv fikk som barn, ved å lese for dem «Piken med svovelstikkene» av HC Andersen, en fortelling som alltid fikk meg til å gråte. Men av de barna jeg satt barnevakt for, fantes det ikke snev av reaksjoner….så det der var dødfødt….. Selv gråt jeg også av Blåmann, blåmann, bukken min.
Jeg gråt også av visen «Lille ekorn satt», som tanta mi sang for meg. Her er den:
Liten ekorn satt
Kom Elisa hit,
nå mens mor har tid.
Jørgen tier still,
og jeg synge vil.
Det skal nok gå an,
bare Pettermann
og den vesle «Perla» tie kan.
Liten ekorn satt
på en gren så glad,
pusset snuten sin
med en labb så fin.
Dens små unger tre
hadde ly og le
i det store gamle furutre.
Men så hendte det
at en ørn fikk se
dette vesle knøtt
og fikk lyst på kjøtt.
Han flyr ned og får
tak i vennen vår
stakkar, som blir slukt med hud og hår.
Fortere enn fort
var det hele gjort.
Men de arme små
hvordan skal det gå?
Hvem skal hjelpe dem,
hvem skal stelle dem
i det tomme, moderløse hjem?
Hvor ble det av mor?
klynket de i kor.
Vi er sultne! La
oss få nøtter, da!
Akk de stakkars små
som knapt kunne gå
kunne ikke nøttetreet nå.
Hør Elisa, kan
noe slikt gå an?
Må de da forgå
de forlatte små?
Er det ingen her
som de arme ser
nå da moren ikke lever mer?
Gud i Himmerik
hører ravnens skrik,
styrer lyn og storm,
ser den minste orm,
hører barnets bønn,
morens sukk i lønn
og han hørte ekornbarnas bønn.
Stormen blåste opp.
Furutreets topp
brakk og suste ned
mot et nøttetre.
Da de stakkars små
skremt omkring seg så,
var det tusen nøtter der de lå.
Og de vokste opp
gjorde glade hopp
ifra gren til gren,
alle tre som en,
Slik fløt høsten hen.
Så kom vinteren.
Da led ekornbarna nød igjen.
Strenge nordavind
brøt i skogen inn,
og de var for lett
og for dårlig kledt.
Sommerkjoler kan
ikke godt gå an
når det sner og blåser over land.
Ekornbarna har
ingen mor og far
som kan kjøpe klær
imot vintervær.
Folk som går forbi
pleier aldri gi
ekorn klær som de blir varme i.
I et lerketre
satt de skjelvende,
det var kaldt og trist
på den tynne kvist.
Lavt og ynkelig
bad de inderlig
og den eldste hvisket lydelig:
Gud som er så snill,
hjelp oss om du vil.
Sist vi bad til deg,
sa du ikke nei.
Se vi fryser så,
gi oss arme små
noen gode vinterfrakker på!
Gud i himmerik
hører ravnens skrik,
styrer lyn og storm
ser den minste orm,
hører barnets bønn,
morens sukk i lønn,
og han hørte ekornbarnas bønn.
Det er kaldt, men nå
har de frakker på.
Pels er godt å ha.
Kulden ler de av.
Pels i brunt og grått
kler dem like godt
som når far sin nye frakk har fått.
Gustava Kielland v/Inger Hagerup
LikerLikt av 1 person
Jeg gråt også til Blåmann, Blåmann. Jeg satt i den grå sofaen vår og gråt. Jeg kan huske akkurat hvor jeg satt og hvordan jeg flyttet meg mot vinduet og lette etter blåmann. Jeg var skolejente.
LikerLikt av 1 person
Her sangen over, fra Wimp: https://play.wimpmusic.com/album/468686/track/468689
Og ja, jeg er nok litt rar. 🙂
LikerLikt av 1 person