Å lære seg det som ikke kommer naturlig 

Mens de andre i klassen på videregående lekte seg med «How do you do» og «How are you,»satt jeg helt stille. Jeg kommer aldri til å lære meg når man skal svare med de samme ordene og når man skal svare på det man faktisk blir spurt om. Jeg sliter også med AM og PM.

Mens de andre elevene rakk opp hånda og diskuterte på engelsk, satt jeg med armene ned langs kroppen. Kanskje klemte jeg på tomlene mine, jeg husker ikke det. Det skjer helt automatisk. Men jeg tok i alle fall ikke tommel opp eller rakk opp hånda for å få ordet. På engelsk var jeg stum.

Jeg kjente ikke igjen min egen stemme om jeg pratet engelsk. Jeg var om mulig på enda tynnere is sosialt enn jeg pleide å være. Jeg behersker jo norsk og likevel dummer jeg meg ut sosialt, som da hele klassen skulket gymmen i åttende og jeg stod igjen i skolegården for å gjøre rett med å møte til timen. Det ble helt feil.

Å be meg snakke engelsk, er som å be meg spise bæsj. Det er like unaturlig å ha engelske ord i munnen min som bæsj. Jada, jeg har hatt engelsk på skolen siden 2. klasse, men det gjør det ikke mer naturlig. Det var alltid fremmed og jeg ble fremmed for meg selv når jeg skulle snakke. Samtidig var det et språk de andre forstod. Det var forvirrende.

 Jeg trenger språk JEG føler jeg behersker. Engelsk er ikke det og alle lå et hestehode foran meg i faget siden de fikk øvd på å snakke. Engelsk musikk og film er greit. Jeg må bare slippe å snakke. Jeg er autist på engelsk, helt ordløs om du snakker til meg og sier «How do you do».

I skolen, på alle konferansetimer, fikk jeg høre at jeg skulle øve på engelsk og rekke opp hånda mer i timene. Men å tvinge en person til å gjøre noe som den har veldig vanskelig for for å passe inn i samfunnet, kan av og til gjøre at man kjenner seg enda mer utilpass. Er det målet ditt?

I tillegg forstyrret engelsk-kravet skoledagene mine og laget enorm angst hos meg. Å tvinge meg, hjalp ikke. Jeg hadde allerede gått glipp av så mye trening i å snakke at jeg hadde nok med å passe inn i norsk muntlig der jeg også var passiv.

Skriftlig kunne jeg bidra litt på engelsk. Ikke alle kan snakke engelsk, jeg er en av dem. Leave me alone, skriver jeg og ber på mine knær om at tvang ikke skal opptre i så stor utstrekning i den norske skole. Jeg er ikke som alle andre og kan andre ferdigheter.

Mennesker har godt av ulike ting. Selv om engelsk er bra for folk flest å kunne, lagde tvangen om at alle skulle det vanskelig for meg å være på skolen og å være til. Kan jeg få være i fred nå? Jeg stiller inn kameraet så jeg blir uskarp og fader ut. Jeg vil bare ikke bli sett når du spør «How do you do». Det må ikke være til meg! Please? Ikke til meg.