Hvis jeg var dum

Noen ganger kunne jeg ønske jeg var dum. Jeg kunne ønske jeg ikke skjønte at jeg ikke var populær i klassen, jeg skulle ønske jeg ikke skjønte at jeg var annerledes enn de andre og at jeg ikke trengte å kjøpe like sko som andre for å ligne mer. Jeg kunne ønske skopengene stod på konto og at de var øremerket gode opplevelser.

Hvis jeg var dum, ville skolen kanskje forstått at jeg trengte tilrettelegging før jeg kollapset. Kanskje hadde Helene åtte år fått hjelp i stedet for beskjed om å delta mer muntlig. Delta mer muntlig KUNNE jeg ikke. Jeg var autist med språkferdighet, men for sjenert, redd og annerledes til å ta ordet.

Hvis jeg var dum, ville jeg ikke vært så god til å skrive. Jeg ville ikke følt meg avvist over at noen ikke leste bloggen min eller prøvde å lytte til det skrevne ord om jeg henvendte meg på epost, sms eller brev. Det ville jo ikke eksistert.

Hvis jeg var dum, ville jeg spist hva som helst, for jeg hadde ikke visst hvilke mengder man la på seg av og jeg hadde kanskje ikke hatt en anorektisk kropp. Jeg hadde ikke hatt knokler du kunne telle og kragebein som stakk seg ut.

Hvis jeg var dum, hadde jeg ikke følt behov for å begrense min egen eksistens. Jeg hadde forsynt meg av det livet gav meg, uten å tenke at jeg skulle dele med noen.

Hvis jeg var dum, hadde jeg ikke følt meg utenfor når ingen delte med meg, for jeg ville ikke oppfattet utfrysningen.

Hvis jeg var dum, kunne jeg ønsket meg porselensservise til hjemmet mitt og sølvbestikk og skjærekniver. Jeg hadde ikke skjønt noen grunn til å skade seg.

Hvis jeg var dum, hadde jeg ikke skjønt at jeg gikk glipp av et normalt fungerende liv med leverpostei på brødskiva og barn i barnehagen.

Hvis jeg var dum…. kunne jeg vært en engel i sneen nå og ikke ant at vårens (les: livets) eksamener kom til å inntreffe og ramme meg. Men fakta er: Personer med Asper syndrom er normalt til høyt intelligente. Vi vet, aner og senser. Illustrasjon: Foto av meg, modell av Nefer Kane.