Playing my game

Blir du ikke lei? Av å sitte dag ut og dag inn med bare tekst og bilder mens de andre går på skole, jobb, barnehage og søndagsmiddag? Uten å nesten snakke med noen muntlig mens de andre diskuterer på bussholdeplassen? Nei, jeg blir sliten når dere snakker! Jeg kjenner at jeg kan ikke være med på det sosiale spillet deres. Det var en gang, skriver jeg.

Det gikk opp for meg på badet med følge av to. De snakket sammen om skiløyper. Jeg hadde ikke krefter til å si et eneste ord. Jeg ville si «snø». Det var det jeg klarte å tenke. Det er snø nå. Snø og kaldt. Men jeg fikk ikke fram ordet. Jeg var brått autist uten muntlig språkevne. Jeg prøvde å presse fram ordene mine. Jeg måtte til slutt gi opp, for hvor lenge vil noen vente på at en tissetrengt jente sier snø? Vi var jo bare på tissepause.
Jeg skjønner ikke at jeg som er så rik på ord, ikke klarer å snakke. Beklager at jeg ikke sier «Ha det bra!» når du går hjem. Noen med Asperger syndrom sliter med å si noe som betyr mer enn de kan stå inne for. Jeg kan bare si «Hade». Ikke «bra», jeg er ikke i stand til å legge føringer for kvelden din. Det blir et for stort ansvar for meg!

Det handler om mitt og ditt, som jeg skiller tydelig imellom. Det er sånn jeg forstår rett og galt. Det er veldig viktig for meg. Gjør jeg galt, tenker jeg at jeg skulle vært død. Depresjonene og personlighetsforstyrrelsen tramper i gjørma. Shit!

Jeg satte meg ved macen, lagde dette bildet, fotografert av dukken (laget av Irrealdoll) og lekte med det i et fotoprogram. I am playing my (puzzle)game! Jeg kan reglene: Det er jeg som bestemmer: Lag på lag i bildet mitt. Det er jeg som er herre her – i kvinnekropp. Det var farger, illusjoner.

Jeg «snakket»: Et trist bilde med få biter. Det ville ikke blitt et bilde om vi skulle sette bitene sammen helt på ordentlig. Det finnes en virkelighet der ute, som trenger ord for alt. Da er det vondt å ikke ha ordene tilgjengelig.

Men jeg gir ikke opp å formidle med bloggen min selv om ordutvalget jeg tør å bruke er begrenset. Skrift er link til samfunnet og samfunnets vei tilbake til å forstå meg med Asperger syndrom.

Bilder, tekst, bilder, ordbilder, tekst osv. Jeg har Asperger og liker repetisjon. Nå leser jeg gjennom, bare en gang til. Det var en gang en prinsesse. Snipp, snapp, snute.