Skadefryd v.s å kjenne empati

Dette er et innlegg ikke så mange ville skrevet. Derfor skriver jeg, selv om det er vanskelig. Jeg hører stemmene fra en avdeling jeg var innlagt på. «Doktor, doktor, jeg er ikke syk!» ropte en livredd dame som skulle få depot-sprøyte. Jeg følte med henne.

Empati, medfølelse, er et tema når det gjelder personer med Asperger person. Noen tror at Aspergere mangler empati når vi er i skadefryd. Men det er nok sånn at alle mennesker av og til gleder seg over andres ulykke og kan være hevngjerrige. Det som kanskje er spesielt for Aspergere er at jeg og noen andre med syndromet enklere handler i slike situasjoner og fremprovoserer en reaksjon hos den andre parten – fordi vi trenger handlinger/reaksjoner for å forstå hvordan andre har det.

Tilbake i avdelingen hører jeg en annen rope om at personalet er rasister. Jeg kjenner angsten hans i stemmeleiet. Jeg bryr meg og lurer på om han har rett. Kanskje har han nettopp det. Kanskje er det ingen som skjønner han. Kanskje går han gjennom korridorene, år etter år, som meg. Kanskje er det ingen som viser han empati. Derfor sier jeg hei til han i gangen. Derfor nikker jeg til han når han må ha på beltene. Derfor er vi her sammen.

Jeg mistolker andre mennesker og det gjør meg ensom og for å bekrefte ensomheten, hevner jeg meg. Jeg tar igjen. Jeg viser menneskene at jeg ikke bryr meg om dem. Jeg kan kjenne på en glede når det går dårlig for andre. Dette ville ikke hvem som helst skrevet og jeg holder pusten i en tenkepause. Jo, det er viktig å innrømme. Bare da er jeg ekte.

I avdelingen spør en pasient om en pakke kjeks. Jeg holder pusten igjen mens han venter på svaret. Alt er avhengig av personalet. Unner han/henne pasienten kjeks i dag? Eller skal pasienten gå sulten til frokost i morgen? Han får ja. Jeg puster ut, kjenner kjeksen i magen hans som en lettelse av min egen vekt. Jeg flyr!

Jeg kan ha liten etisk og moralsk bevissthet i eget liv og på mitt ansvar for egne handlinger. Jeg kaster telefonen i veggen, velter kaffekopper, kaster macen min, skjeller ut de jeg er glad i osv. Jeg er ikke så stabil. Derfor er macen festet til bordet, så jeg ikke skal ødelegge for meg selv. Men sykepleierens te-kopp spilles utover gulvet.

I avdelingen gir vi hverandre av og til et hyggelig hei eller et nikk med hodet. Det betyr: Jeg ser deg og jeg liker deg. Jeg vil deg ikke noe vondt. Æresord. Det handler om å være til for hverandre, når man er i samme sko. Vi må alle låses ut og inn. Og ikke alle får komme ut.

Empati, og mangel på den, kan være en umodenhet (i empati) og ikke fravær av empati hos personen med Asperger syndrom. Jeg kjenner nemlig mye empati for andre mennesker, men trenger den mer konkret for å vite hvordan jeg skal handle rett. Jeg trenger å se hva som er rett og galt, jeg trenger å få et smil tilbake når jeg smiler. Mangler i empatien kan forsterke følelsen av ensomhet og kan føre til tilleggsvansken depresjon.

I avdelingen ser jeg også at empatiproblemet går begge veier. Det er ikke bare jeg som ikke forstår de andre, men de andre som ikke forstår meg også. Kan vi snakke om en gjensidighet? Skjønner du bildet? Knips, vi er her sammen.

Bilde: Kollasj med dukker av Irrealdoll