Gjennom min bloggskriving, har jeg møtt mennesker som gjerne vil ha en diagnose, men som er mennesker som ikke har kvalifisert til en Asperger syndrom eller autismespekterdiagnose. Det har vært vanskelig for meg å råde de fullt ut, da ingen er like (verken oss med Asperger eller de uten) og samtidig kjenner de seg igjen i meg!
Klinikere som Gillberg mener at det bare er de mest ekstreme tilfellene som bør få en diagnose. Jeg er et slikt tilfelle. Gillbergs konklusjon betyr at selv om man har trekk av Asperger, bør man kanskje ikke få diagnosen.
Det er viktig å huske på at en diagnose forandrer noe ved selve tilværelsen, der den går frem og tilbakebake i tid. Har man fått utredning spesielt til Asperger syndrom og ikke kvalifisert til å få diagnose, bør man begynne å se på andre mulige forklarer til at man sliter. De kan ikke jeg nok om til å blogge. Snakk med helsepersonell du stoler på!
Hvis man får en diagnose, er det mange som spør seg. Hva nå? Hvem man skal informere om diagnosen, er opp til hver enkelt. Jeg har valgt å være åpen i blogg og bok for å kanskje kunne hjelpe andre. Skrive er det jeg kan, så jeg skriver. Jeg skriver og håper å hjelpe både de som selv kan ha en diagnose eller de som står noen nær. Her er jeg, bare et enkeltindivid med Asperger syndrom.
Diagnosen har forandret mitt selvbilde og mitt sosiale miljø. Jeg har blitt mer trygg på at jeg er verdt noe og ikke gjør «negative» ting av vond vilje. De rundt meg har fått et navn på det de ikke skjønner om meg. Jeg har blitt lettere å akseptere.
Diagnosen er både sorg og glede. Det mest positive er at jeg har fått en knagg å henge problemer på og at det finnes tilnærmingsmåter til diagnosen så jeg kan leve best mulig. Diagnosen er en anerkjennelse fra en autoriet: Jeg er god nok som jeg er, på tross av.
Jeg kan støtte meg til denne autoriteten om jeg vil la andre få vite noe om Asperger syndrom. En diagnose innen autismespekteret er aldri ens egen skyld, men en medfødt, sosial funksjonshemming. Jeg kan henvise til Hans Asperger og moderne psykiatere.
Det negative med Asperger-diagnosen er at jeg kan kjenne på en sorg over at den ikke ble oppdaget før og det igjen skaper en følelse av at jeg har mistet store deler av livet mitt fordi ingen forstod at jeg har Asperger. Jeg føler meg oversett og misforstått.
Det andre negative er at det er en tilstand man har hele livet, jeg blir ikke kurert. Så fra nå av har jeg den med i bagasjen. Men som individ med Asperger og behov for forutsigbarhet og forakter forandringer, er det nesten godt å vite at diagnosen min beholder jeg.
Diagnosen fører til at man overlater noe av kontrollen av livet sitt til leger, psykologer og andre helsearbeidere samt andre involverte. Det blir holdt møter og ikke alle får jeg være med på, selv om de snakker om meg. Jeg blir hovedperson i andres agenda.
I de diagnostiske kriteriene ligger kommunikasjonsbrister og mangler i den sosiale kompetansen. Jeg er derfor ikke så enkel å omgås. Men prøv, likevel. Kanskje kan jeg lære deg noe om Asperger syndrom – min annerledeshet.
aspergerinformator.com 
Veldig, veldig sant. Man bør ikke få denne diagnosen om man har noe valg. For meg var det ikke mulig å leve et vanlig liv lenger, etter nesten å ha gått under etter å ha prøvd i flere tiår. Nå er det ingen vei tilbake, men jeg angrer ikke en dag, seks år etter diagnosen. Ikke at livet er blitt i orden, det vil det aldri bli, men jeg kan iallfall slippe litt dårlig samvittighet og skamme meg ørlite grann mindre over å være som jeg er.
LikerLikt av 1 person
Takk for tilbakemelding. Jeg er helt enig med deg. Takk for at du leser bloggen min.
LikerLiker
Flere forskere og klinikere snakker om en subklinisk del av autismespekteret (noen spekulerer til og med i om introversjon er subklinisk autisme). Det inkluderer dem som har en del av trekkene, men klarer seg såpass godt at de ikke bør få en diagnose, deriblant fordi diagnoser gir visse rettigheter som bør forbeholdes dem som trenger dem, for ikke å belaste velferdssystemet unødig. I tillegg er det noe med at kanskje ikke alt av det menenskelige mangfold bør diagnostiseres?
Jeg scoret nokså høyt på testene, så jeg er godt innenfor, men jeg er blitt «verre» med årene. Det ironiske er at om jeg hadde fått diagnosen tidligere, hadde jeg kanskje ikke trengt å benytte meg av de tilbudene som nå er åpnet opp for meg på grunn av diagnosen.
LikerLiker
Hei Heidi! Vi er nok begge godt innafor. Og må lære oss å leve med deg. Men jeg har mange lesere, og jeg føler det var et viktig innlegg å skrive. Det anstrengte meg for å få frem flere sider, og jeg håper jeg nådde frem, til deg og de andre. Takk for at du leser.
LikerLiker
Ja, det var et fint innlegg. Kommentaren min var et tillegg, ingen innvending 🙂
LikerLikt av 1 person
Jeg likte tillegget!
LikerLiker