Alvorlig svikt i sosialt samspill

Hva er alvorlig? Jeg ser han i ansiktet. Ser han alvorlig ut nå? Eller er han sint? Eller tenker han bare? Jeg vet ikke hvordan folk ser ut når de er alvorlige. Jeg kan ikke forskjellen på sint og alvorlig. Jeg ser ikke folk så ofte i ansiktet. Blikkontakt blir et eget blogginnlegg på skuddårsdagen.

Har man Asperger syndrom, har man ofte en alvorlig svikt i sosialt samspill. Hvordan det utarter seg? Det kan være i forhold til nære vennskap. Jeg har mange av- og på- forhold. Det ene øyeblikket vil jeg være bestevenn, i det neste kan jeg sende hatmeldinger. Det er forvirrende for deg. Det er forvirrende for meg.

Personer med Asperger syndrom, som er en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse, har kvalitative avvik i gjensidig sosial interaksjon, kvalitative avvik i kommunikasjonsmønster og begrenset, stereotypt og repeterende repertoar av interesser og aktiviteter (Kilde: Kari Steindal, Aspergerforeningen Norge).

Jeg kan ha problemer med å svare på hverdagslige spørsmål som «Hvordan har du det i dag?» fordi jeg er vant til at man skal svare på det man blir spurt om, og da kan jeg vel ikke servere en frase? Slik dere andre gjør når dere bare småprater? Jeg har riktignok gjort det i en årrekke likevel, for å smelte inn i mengden. Jeg har sagt «Det går bra.»

Jeg er en mellomting av passiv og merkelig. Merkelig vil si å snakke med kanskje andre enn det forventes man skal snakke med, og med en annen dagsorden enn resten av samfunnet. Det passive ser vi i at jeg tar i liten grad initiativ selv, men prøver å glid inn i en sosial flora.

Noen ganger tar jeg også kontakt (er «merkelig»), og bryr meg ikke om hvordan andre opplever det. Som barn, snakket jeg mye med de voksne i barnehagen og prøvde å være minst mulig barn (les: minst mulig meg). Det ble ikke sosialt akseptert og jeg ble kommandert til å gå å leke, sånn som alle de andre barna gjorde helt automatisk.

Jeg kan ha problemer med å gi og ta i et vennskap, både materielt og mentalt. Jeg legger ofte mer i en relasjon enn den andre parten, fordi jeg ønsker kontakt og å høre til i gjengen. I stedet blir jeg ofte latterliggjort (det skjedde særlig som ungdom) for det er et eller annet jeg åpenbart ikke forstår. Jeg forstår ikke at dere får meg til midtpunkt for å ha noen å le av. Jeg ler med dere. Sånn var min ungdomstid.

Hva kommer nå? Hvor? Jeg vil være forberedt på voksenlivet jeg aldri har lært å tilpasse meg. Jeg kan ikke snakke lenge om hus, barn og været. Slik kan det være å ha en alvorlig svikt i sosialt samspill. Jeg smiler. Det bøter litt for den vonde sannheten: Jeg klarer faktisk ikke å gi og ta i det sosiale livet, klarer ikke å fungere, klarer ikke å kommunisere muntlig det jeg vil. Det du vil. Hei. Jeg kan noen fraser: Hei, hva har du gjort i dag?

Bilde: Angel egg dukke, foto og bildespill av meg. Jeg tror hun er alvorlig.