Kulturer

All kunst er kultur, men ikke all kultur er kunst. Kunst er noe skapende, helst nyskapende noe som står over kulturen.
– Aktiv i Oslo

Å ha Asperger, er å ha en egen kultur. Ofte finner vi hverandre på Internett gjennom særinteressene våre. Noen samler tegneserier, andre dukker, noen driver cosplay og noen spiller dataspill. Kultur møter kultur.

Noen ganger, kjennes det ut som jeg kommer fra et annet univers, eller en fremmed kultur som ikke har bosatt seg i Norge enda. Da er det godt å lese at jeg ikke er alene. Jeg søker bøker om Asperger syndrom, leser dem og skriver ned ting jeg kjenner igjen. Ting som er «oss».

Noen ganger, flykter jeg inn i fotokunsten når jeg ikke kjenner at jeg hører til noe sted. Da skaper jeg noe som ikke fantes før jeg tok kameraet mellom hendene. Det blir noe nytt og konkret. Noe å komme tilbake til. Enten henge det på veggen eller ha det på Internett i en photostream. Jeg bruker Flickr.com.

Com blir til Come blir til kom. Jeg bruker bokstavene til å lage nye ord, idiosynkratisk bruk. Egenartet. Meg. Som «balanse»! Det blir ikke balanse i relasjonen vår når du spiser kaka og jeg bare ser på smulene. Vi kommer aldri på samme nivå. Kineserne spiser med pinner, jeg med plastskje for barn, du med bestikk (gaffel og kniv) i metall. Vi snakker kulturskille. Ei kløft (i haka?).

Noen ganger, ønsker jeg bare å høre til. Føle at vi snakker samme språk, er på samme arena, har de samme tradisjonene, slik som høytider som jul og påske hjelper meg med. Skal vi smøre våre ski, slik nordmenn på påskefjell gjør.

Da hilser de på hverandre i skiløpa, for de har alle samme røtter. Som Asperger, mangler jeg en slik grunnleggende følelse av å høre til. Jeg er knapp nok nordmann når jeg ikke følger med i mediene. Det er en borger-/menneskeplikt (kanskje er jeg ikke menneske?) å holde seg oppdatert på nyhetsbildet. Jeg tør ikke lese om Brussel. Vi snakker angst for å føle medskyldighet, og jeg sliter med å definere hvor jeg-et stanser.

Bilde: Knapp nok for noen og enhver.