Når jeg møter et nytt menneske, vet jeg at det er vanlig å håndhilse. Den andre personen strekker kanskje ut hånda. Stort sett besvarer jeg denne gesten. Men jeg har måttet lære meg den. Det har ikke vært naturlig for meg.
Det som var naturlig, var å stå i bakgrunnen mens mamma og pappa hilste. Nesten gjemme seg litt, og bare smile likegyldig.
Jeg har vært like ubetydelig i møtet med de andre menneskene, som en blomst – noe man bare har med seg fordi det hører med. Jeg som datter hørte med i en familiesetting og var en del av bildet.
Selvfølgelig måtte jeg være med på bildet, det skjønte jeg. Men jeg skjønte ikke at jeg måtte ta del i det som noe levende og hvorfor jeg måtte svare på hvordan det gikk på skolen og hvilken klasse jeg skulle opp i til høsten.
Selvsagt var jeg viktigere enn en blomsterbukett for mamma og pappa. Men for meg, kunne jeg like gjerne vært unyttig som en avskåret rose. Og spørsmålene om hvordan jeg hadde det på skolen og hvilket trinn jeg skulle opp i etter sommerferien, kjentes ut som tornene. De skar stilken min når jeg traff en annen rosekvist.
aspergerinformator.com 
På en måte så syns jeg det blir litt for intimt å ta folk i hånda. Det kan kanskje skyldes at håndflaten er særlig følsom, eller at metningsgraden min hva hudkontakt angår er litt annerledes enn hos andre. Jeg gjør det, fordi det er høflig og forventet, men liker det egentlig ikke. Jeg foretrekker faktisk klemmer framfor håndhilsener.
LikerLikt av 1 person
Vet du, jeg tror nesten jeg er enig med deg. Jeg har mer kontroll i en klem, jeg kan trekke meg tilbake, men hånda mi holder de så lenge som helst i!
LikerLikt av 1 person
Har du lest Arnhild Lauvengs «Unyttig som en rose»? Hun var schizofren, og mye tvangsinnlagt med mye hallusinasjoner og vanskeligheter, over ti år tror jeg det var. Nå er hun frisk, og skriver utrolig fine bøker. Unyttig som en rose handler om verdien i ting som ikke umiddelbart er «nyttig», som hun følte en del på selv som syk.
LikerLikt av 1 person
Den har jeg lest, og likte den mye bedre enn i morgen er jeg alltid en løve. Hun er reflektert i Unyttig som en rose og har et godt språk. Hun skriver innimellom, er psykolog innimellom og syk innimellom såvidt jeg har hørt.
LikerLiker
Det å kunne pugge sosiale regler, er ikke det samme som å rent faktisk skjønne dem. Hvorfor man sier hei og ha det, hvorfor man håndhilser og en hel haug andre sosiale regler som, om man har fått dem med seg, ikke nødvendigvis skjønner.
LikerLiker
http://forskning.no/sosiale-relasjoner/2011/06/strenge-nordmenn
LikerLiker
Reblogged this on Hanne-K's blogg.
LikerLiker