Jeg har ofte problemer. Når jeg deler dem, forventer jeg ikke at du skal komme med råd og løsninger. Jeg vil bare dele dem noen ganger, for å være mindre alene om dem. Da eier vi dem sammen, de er fortsatt mine, men du skjønner hvorfor jeg er trist, frustrert, sint eller fortvilet. Kanskje til og med bare stille.
Jeg forventer ikke, og ønsker ikke, råd til å føre en samtale når jeg ikke har ord som strekker til det jeg egentlig vil si. Jeg forventer ingen guide i sosial omgang. Jeg forventer ikke at du skal lære meg hvordan jeg skriver med gutter jeg kunne sjekket opp på nett. Jeg er singel, for jeg er ikke kjærestemateriale. Og det er helt greit.
Jeg forventer ikke at du skal si jeg kan få en klem for å lære meg å klemme fremmede. Jeg ønsker ikke noen raske løsninger. Jeg ønsker forståelse for at jeg ikke ønsker kroppskontakt. Jeg vil være meg, med det det innebærer å være meg. Jeg har smerte, men den er min. Jeg ønsker ikke at du skal si at det går over. Du bare skremmer meg da. For hva kommer etterpå? En ny bølge? Eller bare en regnskur?
At det går over, er ord du vil høre når du har et problem eller er nedstemt. Jeg vil vite at sånn her er ting (for meg) og at det er helt greit (for deg). Jeg vil vite at jeg får lov å kjenne på det vonde så lenge jeg lever, og kanskje etterpå i et helvete. Jeg idealiserer ikke døden. Men den er absolutt. Det er det noe fint ved når det gjelder meg, og noe dumt med når det gjelder de jeg er glad i og kan miste eller har mistet. Jeg vil ha tilbake farmor nå.
Jeg forventer ikke råd til å komme over min avdøde farmor. Jeg trenger ikke høre at hun sikkert var glad i meg. Jeg trenger bare aksept for at jeg savner et av de menneskene som forstod meg. Noen ganger tenker jeg at kanskje farmor hadde et snev av asperger. Hun sa også ting rett frem, som de var, som jeg ville gjort det når jeg har det vondt. For eksempel sa hun at den kvinnelige, gravide, overvektige samboeren til fetteren min tok plass for to i sofaen. Det ble stille rundt bordet. Stille, men ikke autistisk. Jeg savner farmor.
Jeg forventer ingen problemløser som klemmer meg normal, tar meg i hånda og går. Jeg trenger noen som tør bli igjen i smerten, se den uten å gripe inn, lister seg i bakgrunnen og lar meg være i fred.
Foto: Pixabay
aspergerinformator.com 
Hei, takk for at du deler. Jeg har en sønn med asberger, og kjenner igjen mye av det du sier her. Både du og han har fantastiske måter å formulere dere på, og ingen person er en kopi av andre, men egne varianter som må få være som de er. Jeg skal ikke prøve å komme med råd. For hvorfor skulle jeg det? Jeg syns også det er slitsomt med råd som skygger over at jeg bare ville bli hørt.
LikerLikt av 1 person
Tusen takk. Jeg er et individ og jeg fortsetter å skrive. Takk for at du leser meg!
LikerLikt av 1 person
Da kom jeg til å tenke på denne sangen her, som jeg syns er så fin. Det å dele smerte, det kan gjøre den litt mindre. Slik er ikke aspergere, sannsynligvis, noe særlig annerledes enn andre, selv om bakgrunnen for smerten man har, kanskje kan være ulik den hos NT’ere. Og råd, så velmente de enn kan være, kan noen ganger gjøre vondt verre. Selv har jeg også ofte følt det slik, at enten jeg har kommet med forklaringer for hvorfor jeg er sånn jeg er, eller jeg har sutret litt, så har det svært ofte blitt oppfattet som sistnevnte, selv om sutrer, det gjør jeg faktisk ikke så mye av, jeg syns på en måte at det er bortkastet tid. Men å dele smerte er egentlig ikke det samme som å sutre, heller. Og dessuten kan det være sunt å sutre bittelitt, også, bare man ikke lar det ta overhånd. 🙂 ❤
LikerLikt av 2 personer
Javisst kan det gjøre vondt verre. Også når man sier at sånn har de det også, og at det går over, for vi har en annen skala. Sånn føler jeg det.
LikerLikt av 2 personer
Reblogged this on SteneAnker.
LikerLiker
Reblogged this on Hanne-K's blogg.
LikerLiker
Ja, den varianten der, med at sånn har vi det også, den irriterer bare, og den er sårende, for det kan de faktisk ikke vite, for DE kan heller ikke krype inn i hodene til andre folk og vite hvordan det er, så egentlig så blir det bare en dum ting å si. Jeg sliter med å skjønne hvorfor de sier det, men jeg antar det er noe de bare slenger ut av seg, for å ha kommet med et tilsvar……<3 sånn at etterhvert har jeg begynt å overse det. Men et godt svar du da kan komme med, som jeg fant ut av var et godt svar, var å si noe sånt noe som at "jammen, da syns jeg du burde la deg utrede for asperger, jeg, hvis det altså er sånn at du kjenner deg igjen så godt i det"…..det var det jeg svarte ei tante av meg en gang, og da begynte hun å ro så det formelig fosset om baugen…:P ❤
LikerLikt av 1 person
JA!!! Sånn er det. Sånn som du og Hanne sier det. Er så deilig å vite at andre skjønner akkurat dette. Takk, takk, takk.
LikerLikt av 1 person