Det er ikke mitt liv. Det er sykehuset sitt, foreldrene mine sitt, de som bryr seg om meg sitt. Jeg lever etter beste evne, innenfor gitte rammer. I dag slo det meg: Jeg har bestandig prøvd å leve andres liv. Jeg har prøvd å herme etter foreldrene mine og ta en utdanning, med tanke på å skulle jobbe en gang.
Men allerede da jeg var tolv, var jeg livredd for å feile i det normale livet. Jeg var så redd for, der jeg gikk i hytteveien mens puppene vokste, at jeg kom ikke til å klare å leve et slik liv som mamma og pappa hadde, med jobb, barn (meg og broren min), hund, bil, båt, hus, hytte. Jeg ville ikke klare noe A4. Jeg fant meg utenfor boksen og turte ikke be Ok bh som de andre jentene i klassen.
Dette noe annerledes ved meg, har ligget og ulmet – bestandig. Javisst kan aspergere stifte familie og ha arbeid, men noen ganger kreves det tilrettelegging og noen andre ganger igjen går det helt skeis. Antakelig fordi vi ikke visste noen ting om min funksjonsnedsettelse. Vi visste ikke at jeg ikke fungerte i det sosiale spillet.
Jeg har sittet på bussen til Oslo S og tenkt, allerede som fjortenåring, at på Plata kunne jeg kanskje passe inn. Jeg, som aldri har prøvd narkotika, følte meg så utenfor samfunnet at jeg ville helt ut av det. Plata anses for å være for de som er utenfor. De som havner der, har virkelig feilet. Slik kjente jeg meg, som en som hadde feilet.
Feilgrepet sitter i kroppen min, har gjort den syk og plassert meg på sykehus for oss som ikke passer inn i normen og ikke klarer å leve. Vi som verken har klart å leve vårt eget eller mamma og pappas liv. Jeg er syk med mine tilleggsvansker, så syk at jeg er tvangsinnlagt. Og så spør du meg, hvordan har du det i dag? Jeg kaster spørsmålet tilbake som om jeg var i USA. Jeg er ikke så god på å svare muntlig. Jeg fotograferer og ber deg om å smile.
aspergerinformator.com 
Hei! Tusen takk for at du gir meg innblikk inn i din verden. Det er så verdifullt for meg, autisme mammaen, som stadig prøver å forstå. Du skriver på en vakker måte og jeg liker deg veldig godt. Jeg synes du er modig og en flott rollemodell. Jeg ønsker deg alt godt.
LikerLikt av 1 person
Tusen takk for at du leser meg og for at jeg får bety noe. Jeg fortsetter å skrive.
LikerLiker
Hei Helene
Du føler deg kanskje helt utenfor A-4 livet, men du er mye likevel. En kunstner vil jeg si, med fantastisk evne til å formidle ditt ståsted – både med ord og vakre bilder av dukkene dine. Jeg liker godt stilen din. Tekstene dine er viktige, fordi det er levd liv du skriver om og det topper mange av fagbøkene innenfor autismespekteret, syns jeg. Du minner «oss andre» på at personer med autismediagnose også har mange følelser og at noen av de kan være vanskelige å leve med. Når jeg leser dine perspektiv på livet ditt før og nå, åpner det seg en større forståelse for Maya (15) og andre med en autismediagnose. Tusen takk for at du er du, og ha en fin søndag 🙂
LikerLikt av 1 person
Den tatoveringen din (er det tatovering) er råkul. Og så akkurat på triggerfingeren. Jeg ser du har på one-piecen.
Jeg ble fortalt hva slags liv jeg skulle ha i kirken min (var mormoner). Da læreren på skolen her i Norge ba oss tegne hvordan vi trodde vi kom til å ha det i år 2000 tegnet jeg det livet. Mann, kone, barn, hus og hund. Det var gjerde rundt huset.
Riktignok har jeg alt det. Og jeg fikk nok barn mest fordi jeg trodde det var det eneste riktige å gjøre. For det var jo det voksne skulle gjøre.
Aller mest skulle jeg ønske at da ungdom gikk i skolen så kunne en del av undervisningen handle om hva det betød å være voksen. Og at vi kunne lære (særlig jentene) at et lykkelig liv ikke trengte barn i seg.
Jeg gidder ikke å spørre hvordan du har det. Det sier seg selv, tenker jeg. Å være Asperger er vanskelig nok uten det kaoset du lever i.
LikerLikt av 1 person