Aspergere står for meningene sine, selv når de er ubehagelige. For meg, er min oppfattelse av noe veldig viktig. Jeg synes det er vanskelig å endre på noe jeg opplever som sannheten. Noen mennesker hater meningene mine. Noen hater hele meg. Men noen, noen helt få, synes jeg er fantastisk akkurat som jeg er.
Jeg står på to ben med alle meningene mine. Noen ganger er jeg på alle fire og skriker. Som en hund bjeffer jeg. Jeg bjeffer ord ingen skjønner hvor kommer fra, som drittsekk eller dra til helvete. Men det er en logikk her inne, inne i aspergerhodet mitt. Det er også grunnen til at jeg liker noen mennesker – logikken i et vennskap, det jeg kan forstå som: Jeg legger sammen en pluss en og vi blir to i samme båt.
Aspergere er sta. Når de har bestemt seg for noe biter de seg fast og utholder det utroligste og når store mål ingen trodde de ville klare. De er smarte og mangler respekt for autoriteter, er ofte veldig lite dømmende ovenfor religion, seksualitet og andre kvalifikasjoner ved et menneske. Du blir behandlet likeverdig. Jeg behandler pasienter med vel så høyrespekt som personal.
Men for noen, er ikke det godt nok og bli behandlet likeverdig. De vil jeg skal si jeg er glad i dem. Jeg skriver «jeg er glad i deg.». Men jeg vet ikke hvordan det er å være glad i andre enn de nærmeste, de jeg er født av og oppvokst med. Jeg skriver det likevel, fyller opp forventningen. Når du spør om jeg mente det eller lot som, er jeg så dønn ærlig og avkledd som jeg kan bli, og sier at jeg vet ikke hvordan det er å være glad i. Jeg er lei for det.
Du blir frustrert og sier at om jeg ikke kan oppføre meg som et menneske må jeg holde meg for meg selv. Du vil ha meg bort fra deg, samfunnet og alt der jeg personligheten min kan blomstre. Det er som om alt du vil er å glemme meg, blokkere meg, slette meg fra universet. True meg til taushet. Er det sånn? Jeg vet ikke.
Jeg visualiserer og tenker at du river deg i håret. Jeg står på hodet i visualiseringen min. Hjelper det deg å skjønne? Jeg er da litt annerledes: Opp ned står jeg på stedet hvil og hvil eller løp. Alt ettersom hvor og hva målet er.
Jeg håper du skyter meg mitt i ansiktet, at midt i trynet er målet, med fotballen du trikser med. Vi er i skolegården nå og jeg går livet omigjen. Slik bare utholdende mennesker orker gjentakende bevegelser og rutiner. Slik er det å være meg. Repeat.
Foto: Pixabay
aspergerinformator.com 
Jeg er glad i andre mennesker, til og med folk jeg ikke engang liker spesielt godt, altså der personkjemien ikke stemmer helt, kan jeg være glad i. På avstand, vel å merke, ofte. Det er sjelden jeg har direkte antipati for andre mennesker. Men det forekommer. Kan ikke se Siv Jensen fra FRP på tv uten å nærmest føle meg kvalm…..og det har lite eller ingenting med hvilket parti hun kommer fra, jeg misliker henne intenst. Er ikke spesielt glad i Erna Solberg, heller, hun virker arrogant på meg, men hun stiller allikevel litt høyere enn Siv. ❤
LikerLikt av 1 person
Reblogged this on Hanne-K's blogg.
LikerLiker
Avstandsgladi er lett. Men jeg lurer på om jeg kanskje ikke forstår helt hva andre mener med ordet. Når jeg er glad i noen så betyr det at jeg tror at jeg liker dem og kanskje kan stole på dem. Men jeg vet jo ikke.
Men jeg vet at jeg er glad i mannen min og barna mine. Ikke sånn der glad i som jeg leser om. Men en glad i som betyr at de er en del av meg. Jeg føler meg hel når vi alle er samlet. Når en reiser vekk så mangler det noe. Dette er menneskene jeg føler meg aller tryggest med. Selv når de skremmer meg så er jeg trygg med dem (det funker inne i hodet mitt).
Jeg trenger trygghet i nære relasjoner. Å vite at personer holder ut med meg og at de vet at jeg prøver å holde ut med dem. For, som du sier, så kan ASere være jævlig stae. (Bortsett fra meg da. Jeg er ALDRI sta. Å nei da. Bare prøv å overbevise meg om noe annet så skal du nok få se hvor lite sta jeg er. =) )
Og så synes jeg at ASere har så utrolig kul humor. Særlig min, selvfølgelig.
LikerLiker