asperger syndrom · tilleggsvansker · Uncategorized

Musikk som terapi

Der jeg er innlagt, hadde vi tidligere musikkterapi hver mandag. Vi satt stille i en sofagruppe og hørte på en CD. Da det var min tur til å ha med musikk, valgte jeg Jeff Buckley. Han tok livet sitt. Jeg kjente døden og livet i stemmen hans i ett. Det er nok litt sånn jeg lever som suicidal pasient. Han har den beste versjonen av Hallelujah.

Det er slutt på musikkgruppa. Og det er slutt på Jeff. Og jeg kjenner på meg at jeg går mot slutten, som om jeg har gitt opp. Men jeg hører på musikk hele dagen. Noen ganger er det P7 klem, andre ganger via iTunes og Spotify på Macen i headset. Med headset er jeg i min egen verden.

I den verdenen er det noen ganger godt å være og noen ganger vondt å være. Den er likevel min og jeg lar artistene synge triste og glade sanger jeg kan identifisere meg selv med, finne meg rett og slett. «Heaven is a place nearby» sang Lene Marlin. Kanskje bli jeg ikke helt borte likevel, selv om jeg en dag går ut av historien. Vi gjør jo alle det, går, før eller siden. Maria Mena har sunget på P7 Klem i dag. Jeg har lyttet, tenkt at akkurat så vondt er det og smilt! For med musikk blir man ikke ensom.

Musikk får meg til å slappe mer av og til å være tilstede i nuet. Musikken stopper noen av mine indre impulser og gjør at jeg kan delta mer i samtaler og skader meg mindre. Musikken forstyrrer tankene mine og gjør meg i ett med andres setninger, musikalske setninger. «Feel like a shadow, walking behind who You think I am.»(Maria Mena).

Musikk er for mange selve livet. Musikk er også et samlingspunkt. Bruce Springsteen har samlet mange hundre tusen mennesker rundt konsertene sine på touren sin i 2016. Musikk er magi. Musikk tryller (ok, flytter) mennesker fra A til B. Mennesker setter andre gjøremål til side og lar rutiner gå til spille for å være tilstede der musikken spilles live. Går vi til barna, finner vi at skolemusikken lar korpsmusikanter spasere foran slottet i Oslo på 17. mai og øve lang marsj. Musikk leverer og lever!

Noen jeg kjenner lager musikk selv. Noen jeg kjenner, rapper. Noen jeg kjenner har laget en sang om meg. Jeg kaller han Føniks. Kvirrevitt eller rap? Det ble det siste, selv om jeg kan en sang om at den fineste sangen er fuglesangen. Barndommen har satt et preg på meg. Noen jeg kjenner (Føniks) fant mening med livet mitt; et behov om å synge ut om anoreksi og belter og tvang og alt jeg er utsatt for.

Jeg er innstilt, tunet inn på, musikk om livet. Var jeg en sangfugl, skulle jeg laget en låt! Det er jeg ikke. Sang er ikke talentet mitt. Å synge er jeg fryktelig dårlig på, nesten like dårlig som på sosiale relasjoner. Det er bare tydeligere om jeg skulle åpnet munnen og sunget ut. Det sosiale handicapet Asperger syndrom kommer ikke alltid til overflaten før det blir en skikkelig kræsj. Borderline forsterker kollisjonen.

Jeg skriver best destruktivt, og mennesker klarer å spre lidelse på egenhånd. Verden trenger ikke musikken min. Det er nok å høre heavy metal eller nyhetene. Ingen trenger meg for å erkjenne lidelse og å gråte. Ønsker man gladlåt kan en høre Knutsen og Ludvigsen i stedet for meg! «Kanskje kommer kongen!» Kaviar og karameller. Det blir fest! Og kommer´n ikke så blir det mer på oss (les: Dere. Jeg har anoreksi).

dance-108915_640Foto: Pixabay

9 kommentarer om “Musikk som terapi

  1. Jeg tror at ungdomstida mi ble mer levelig med at jeg spilte klassisk musikk på piano. Min morgenrutine da var svært ofte at jeg våknet sånn ca. 06.00 satte meg ved pianoet og øvde frem til 07.30, da måtte jeg skynde meg å lage meg frokost og niste, hive på meg ytterpåtøy, ryggsekk og beinfly for å rekke bussen, som stanset ca. 300 meter fra gården vår. Var det den vanlige sjåføren, så visste han at jeg kunne bli litt sen, så han sto og ventet på meg, han, i veiskillet. Musikkterapi er kjempefint, og formingsaktiviteter likeså. Ved maling på lerret så kan følelsene bevege seg fra huet, ut i armen, og vekk fra en selv, inn i maleriet man holder på med, man legger virkelig litt av sjelen sin inn i sånt arbeide.

    Og på bussen kunne jeg fremdeles da sitte, hvis jeg fikk sitte, og fingre på imaginære tangenter på benet mitt, og synge inni meg de melodiene jeg øvde. En av mine favorittmelodier kunne være blant lyriske stykker av Grieg. Her ensom vandrer, av Edvard Grieg, et stykke jeg har spilt mye tidligere, nå tror jeg at det kanskje er litt i vanskeligste laget for meg, jeg måtte nok da øvd det inn igjen. ❤

    Likt av 1 person

      1. Takk! En periode i skoletiden min på barneskolen, begynte vi første time med å høre på en cd med det stykket. Det var en lærer som var glad i musikk. Hun spilte gitar og lærte oss å synge Tears in Heaven og Aldri rideranke og vuggesang.

        Likt av 1 person

  2. Jeg vet ikke om du vet om historikken bak Tears in heaven? Han som skrev sangen, han mistet en sønn, gutten datt ut av den blokken eller boligkomplekset der de hadde tilhold eller bodde. Og ble bare 4 år gammel, så det var av sorg at Eric Clapton skrev sangen. Og jeg har oversatt den til norsk en gang i tiden, vi har den som sang i den sanggruppen som blir arrangert av kulturtjenesten her. Har prøvd å finne igjen den oversettelsen, men jeg må ha lagt den på en lur plass på pc-en min, men skal lete litt videre for å se om jeg finner igjen den oversettelsen. ❤ Her Eric Clapton med den sangen:

    Pluss en sang til som jeg i grunnen syns er fin. :

    Likt av 1 person

    1. Jeg kjenner hele historien. Derfor liker jeg sangen spesielt godt. Det var kanskje litt rart at en lærer fortalte oss barn om det, men hun gjorde det. Og jeg lot som om sangen var til mormor jeg aldri hadde møtt.

      Likt av 1 person

      1. Fant ikke igjen oversettelsen, så det er mulig den var på en annen pc som jeg ikke har lenger, og at den derfor er blitt slettet…..men den finnes jo i papirformat i permen min på sanggruppa, da, så når sanggruppa starter opp igjen, så kan jeg finne den igjen der. 🙂 ❤

        Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar