Det finnes leger som skriver resepter og sender deg på dør. Det finnes leger som sykemelder deg og lar deg gå hjemme. Det finnes leger som gir faen i om du skader deg selv og motvillig syr deg sammen. Men det finnes også leger som ser mennesket bak lidelsene.
Disse legene, vokser ikke på trær. De vokser ikke på lønningsblanketter. De vokser på menneskeverdet. De bryr seg om de dem behandler. De glemmer deg ikke selv om de har hundre tanker i hodet. De våger å bry seg. De er likevel profesjonelle nok til å ikke bli syke av bekymring. De er ikke pårørende, men berørte.
Det finnes leger som blir redde når jeg går ned i vekt. Det finnes blant dem leger som med en gang setter på sonde. Det finnes også leger som i stedet møter meg der jeg kan fungere, trekker meg det livsnødvendige opp i vekt, uten å utfordre meg mer enn høyst nødvendig. Det finnes leger som tar hensyn.
Disse legene har is i magen, står på sitt og må forsvare seg for andre leger. De må forsvare sine valg av behandlingen av et komplekst individ. Jeg er ikke A4 og kan ikke behandles som en ren anorektiker. Disse legene, bruker tid på å forklare det.
Det finnes leger, som kanskje ville hatt fritid eller snakket med og om andre pasienter enn meg og ikke med leger med mistillit til seg. De gjør det likevel, for sånne som meg. Det finnes leger som skjønner at jeg ikke orker å leve og som avslutter samtalen når de kjenner at jeg blir sliten.
Det finnes leger som snakker for oss som ikke kan det sosiale og kommunikative samspillet men som prøver å kommunisere likevel, vi som trår i baret og håper på et liv vi kan holde ut. Det trenger ikke være perfekt. Det finnes leger som prøver å tilrettelegge for best mulig dager å utholde på lukkede psykiatriske avdelinger. Takk skal dere ha; for hjelpen.
Potensiale: Dukke av Charles Creature Cabinett.
aspergerinformator.com 
Et viktig innlegg, Helene! Dessverre finnes det en viss andel leger, som ikke er av de beste. Nettopp derfor er det så viktig at det også finnes gode. De som støtter og er der, både som medmennesker og fagpersoner. De som ser mennesket bak sykdommen, og oppriktig bryr seg. De er gull verdt, og det skulle vært flere av dem 🙂
LikerLikt av 2 personer
Takk for input. Ja, det skulle vært flere, men vi får sette pris på de vi har og kanskje det smitter?
LikerLikt av 2 personer
Absolutt! Viktig å sette pris på det som ER bra 🙂
LikerLikt av 1 person
I dag har jeg mest lyst til å kommentere dukkebildene dine. For det er du som er fotografen, ikke sant? Bildene og motivene er veldig fascinerende – både dystre og vakre på samme tid. Du er utvilsomt en veldig dyktig fotograf. Ønsker deg en fin helg!
LikerLikt av 1 person
Tusen takk! Ja, jeg er fotografen. Og nå fikk du meg til å smile! Så nå smiler fotografen som har tatovert smile på utløserfingeren sin så objektene kan smile. Det er sånne detaljer som jeg får for meg at jeg må ha.
LikerLiker
Herlig! Skulle gjerne sett smilet ditt 🙂 Glad for at vi kan snakke om hyggelige ting, og ikke bare om sykdom. Vi er så mye mer enn det. Gleder meg til flere flotte bilder!
LikerLikt av 1 person
Tusen takk! Jeg elsker foto. Når jeg har kameraet i hendene, er jeg trygg. Da er det jeg som styrer. Og hendene mine får en positiv oppgave.
LikerLiker
God morgen! Jeg har tenkt mye på tilbakemeldingene jeg fikk fra deg i går, og jeg blir fortsatt glad når jeg leser dem igjen i dag. Både fordi de var så positive, men også fordi det føles godt å se at jeg kunne gjøre en forskjell for noen, bare ved å gi noen høyst fortjente komplimenter. Takk skal du ha! Håper du får en fin helg 🙂
PS! Jeg er ikke registrert hos WordPress, så jeg får ikke trykket «Lik» på innlegg. Men jeg leser alle innlegg og svar.
LikerLikt av 1 person
At du leser er kjempefint. Da gjør vi en forskjell sammen. Du får innblikk hos meg, og jeg får av og til kommentarer som gjør at jeg har lyst til å fortsette å dele. I dagens innlegg er det bilder fra nett, men i morgen er det et dukkefoto igjen. Knips!
LikerLiker
❤
LikerLiker
En sykehuslege, han sendte meg hjem, han, fordi de ikke hadde tekniker til å ta ultralyd av hjertet mitt, sånn at det ble bestemt at jeg skulle komme igjen om ei uke. Jeg hadde betennelse i hjerteposen, og man skjønte ikke at det hadde sammenheng med at jeg har polykondritt, en autoimmun sykdom. Vel, antibiotikaen hjalp ikke, men de sendte meg hjem med mer antibiotika, allikevel, sånn som jeg kan huske det, og forventet visst at det da skulle gå over.
Dagen etterpå turte jeg ikke annet enn å oppsøke legen på fastlegekontoret mitt, fordi jeg var så slapp at det tilogmed var vanskelig for meg å få kledd på meg. Fastlegen min var ikke inne, men jeg fikk snakke med en vikarlege, som var sint på meg fordi jeg hadde møtt opp der, men etterat han hadde sett resultatet av CRP, som da var så høy som de kunne få målt det, der, de har et apparat som bare går opp til 200, og målt blodtrykket mitt, så var det ikke meg han var sint på lenger, han tok en telefonsamtale opp til sykehuset og lurte på om de virkelig ville at et fastlegekontor skulle kunne behandle sånt noe. Blodtrykket mitt var da så lavt som det vel nesten aldri har vært: 89/50, og grunnen til det var at hjertet hadde vansker med å få pumpet nok blod rundt i systemet. Jeg ble da sendt opp til sykehuset, og legen ved inntaket la meg inn igjen på nytt. Senere ble jeg sendt med ambulanse til Drammens sykehus, for der hadde de ultralydtekniker som KUNNE ta ultralyd av hjertet mitt.
Og jeg ble satt, etterhvert, på kortison, fordi etterhvert 5 antibiotikakurer ikke virket, og de altså fant ut av at betennelsen ikke var forårsaket av hverken virus eller bakterier. Og kortisonkuren, DEN virket.
Men så til en mer hyggelig opplevelse av legestanden. Dengang de fant ut av at jeg hadde polykondritt, så var jeg også innlagt på sykehus, den gangen med lungebetennelse. Også da ble det forsøkt med antibiotika, men legen fant etterhvert ut av at neida, dette var ingen lungebetennelse, og han hadde så sendt søknad til rikshospitalet for å utrede meg for autoimmune sykdommer eller om det var noe kardiovaskulært som forårsaket dette.
Mens jeg fremdeles var innlagt lokalt, så traff jeg den legen igjen, en skikkelig hoven drittsekk av en lege som sto som en hauk ved sengestolpen min og lurte på hva jeg hadde der å gjøre (også den gang ble jeg reinnlagt), men han jeg har lyst til å fortelle om, HAN var en engel av en lege.
Og jeg møtte ham bare i 5 minutter, men husker ham som verdens hyggeligste person, varm, nærmest engelaktig varm, var han, og han jobbet på øre-nese-hals og skulle brenne neseborene mine, fordi jeg hostet så kraftig at jeg blødde neseblod, så derfor brant han sammen noen blodårer i nesen, slik at jeg forhåpentligvis skulle slippe å blø mere der. Det gjør fremdeles godt langt inn i hjerterota å ha møtt på så snill og varm en lege! ❤ ❤ ❤
Fint å møte noen som kan forsere muren. Han greide det, han, og var allikevel svært effektiv i arbeidet.
Ikke enkelt å finne noen sang som passer til temaet leger, da, men her er allikevel en sang av Pink Floyd, fra The Wall. ❤
LikerLikt av 1 person