Avslag på grått papir er et uttrykk. Jeg lager et avtrykk av smerte i hjertet. Eller, det var du som lagde det. Du i kundeservice. Jeg fant det nederst i kassen med garn. Garn jeg ikke lenger kan strikke med fordi jeg og strikkepinner er en farlig kombinasjon.
Men tilbake til nederst i kassen. Der lå et gavekort. Jeg hadde glemt at jeg hadde det. Jeg fant med en gang ut hva jeg skulle bruke det på! Nemlig Den store vennlige kjempen, SVK, filmen basert på boka av Roald Dahl. Gleden, en av følelsene mine, bygde seg opp inni meg. Men CDON sa at gavekortet var utløpt. Så kommer alle de andre følelsene mine:
Jeg følte meg sviktet og bedratt, selv om fristen var gått ut. Jeg klarte ikke forholde meg til at jeg hadde gjort noe feil. Selvsagt hadde jeg det, jeg hadde ventet for lenge, og derfor er dette et sårbart innlegg å skrive. Mens du leser, husk at jeg bare er et lite enkeltindivid overfor et stort selskap.
Jeg hadde også tross alt bare hatt det liggende med mykt garn i påvente av bedre tider. Bedre tider kom ikke, men film får jeg se. Jeg kontaktet kundeservice og fikk avslag i e-postkassa mi. CDON kunne ikke sende ut ny, gyldig kode. Det ble enden på visa for SVK og vennlighet.
Jeg kjøper nok aldri hos CDON igjen, jeg som var en storkunde på tv-serier og filmer. Jeg husker slike opplevelser (avvisninger) og rister det ikke så lett av meg. Jeg likte å tilføre meg og personalet serie-opplevelser så jeg shoppet regelmessig. Tilbake til start:
Jeg tåler ikke å få avslag. Jeg blir syk av det som kunne vært en bagatell for andre. Tankerekken min går til at jeg ikke er verdig livet, fra noe så uskyldig som et utløpt kort på 200 kroner. Det finnes andre butikker, jeg må bare omstille meg. Og å omstille seg er ikke så lett når man ikke tåler forandringer. På den annen side, er jeg kunde hos Platekompaniet også. Det kan jeg fortsette med, kanskje. Jeg prøver å se framover.
Slike avvisninger som denne fra CDON velter meg. Jeg blir sint og lei meg. Jeg føler at avslag betyr at jeg skal dø, men så lever jeg likevel og alt er bare fryktelig uforståelig! Jeg trekker konklusjoner og slutninger. Les: Ergo jeg lever men er død for CDON. For meg. Død! En levende død, som en zombie betyr. Og jeg er ikke engang over-medisinert, som man ofte tenker når man snakker om zombier i psykiatrien.
Hei betyr også farvel, adoptert fra Sverige. Hei på svensk, CDON! Jeg drar metaforisk på Harryhandel i stedet for netthandel. Sånn, å assosiere, er det å ha min tilstand. Jeg er avvist og allergisk mot avvisninger. Min «allergiske» reaksjon er drastisk! Jeg innrømmer det.
Jeg gjør et kvantesprang fra å være avvist, til å slutte å være kunde, til slutt å ville dø. Men før jeg dør mangler CDON en trofast kunde: Meg! Til ettertanke, kanskje. Mister de kanskje deg og, med avvisning og smålighet hvis du opplever det samme som meg, eller lar du det gå hus forbi? Det er kanskje forskjellen på oss. Farvel, SVK, for nå. På gjensyn, bloggleser. P.S Jeg vil ikke miste deg selv om du hadde håndtert dette bedre enn meg. (Jeg er i alle fall ærlig, om det er verdt noe.)
Ødelagte, krakelerte følelser. Dukke av Marmite sue.
aspergerinformator.com 
Du mister ikke meg 😘
LikerLikt av 1 person
Kjipt å høre at du opplevde dette! Håper du får bestilt deg filmen et annet sted 🙂
Og du mister ikke meg, jeg setter pris på din ærlighet. Dette var et godt skrevet innlegg, til tross for en vanskelig opplevelse for deg. Du er flink til å sette ord på ting, både det gode og vonde. Jeg blir værende, på bloggen og som din venn – i gode og mindre gode dager.
Klem ❤
LikerLikt av 1 person
Tusen takk
LikerLiker
Selv om dette tilfellet ikke er noe jeg ville ha brydd meg om, kjenner jeg definitivt igjen følelsen av å ta forferdelig på vei over ting andre ikke ville ofret en tanke – spesielt når det kommer til forskjellige typer «avvisninger». På barneskolen svarte noen nei til å leke med meg, og etter det tok jeg aldri initiativ mot noen igjen. Fremdeles tar jeg ikke initiativ med mindre noen allerede har tatt initiativ mange ganger først. Noe av det verste med avvisninger av noe som helst slag, er ydmykelsen. Noen vet at jeg prøvde på noe men ikke fikk det til, og vil anse meg som en slags taper.
LikerLikt av 1 person
Takk for kommentar og tilbakemelding. Ja, avvisning er vanskelig. Og jeg syns jeg kan kjenne på følelsen av et nei i barneskolen. Jeg tror aldri jeg kom så langt at jeg turte å spørre. Jeg ble bare utestengt, sånn helt automatisk. Jeg trakk meg sky tilbake og smilte stolt. Men jeg husker noen gjemte seg for å slippe å leke med meg. Det gjorde vondt.
LikerLiker
Hei. Jeg kjenner meg igjen i dette, jeg. Hadde nok lett reagert på samme måte. Og jeg er veldig glad for at du skrev om dette akkurat i dag, for jeg kom akkurat hjem og følte meg dum og annerledes fordi jeg «overreagerte» på en avvisning som av andre kanskje bare ville tolkes som en misforståelse. Synes folk burde ha øynene litt mer åpne, se dem som står rett foran dem men helt alene. Og så synes jeg ikke gavekort burde gå ut på dato, det virker veldig ulogisk på meg. De representerer jo en verdi, og hvordan kan den forsvinne? Det er slett ikke så lett å forholde seg til, og av og til (eller ofte) er det lettere å la vær å forholde seg til ting. Dessverre, for man, eller i hvert fal jeg, går jo lett glipp av ting. Men uansett, takk for at du skriver.
Kaja
LikerLikt av 1 person
Tusen takk for at du sa fra at du forstod og likte at jeg skrev om det
LikerLiker
Dette kunne jeg faktisk kjenne meg igjen i, for jeg har vært i akkurat samme situasjon med CDON. Og da ble jeg sur, først og fremst på meg selv. Men, så urimelig det enn høres ut, så har de jo «rett». Dette er standardhåndtering, og det har jo ingenting med deg og din verdi som menneske å gjøre. Jeg fortsatte som kunde hos CDON, og har gjort mange gode kjøp siden den gangen.
Sånn apropos, så blir jeg fortsatt sur og sint når noe er utsolgt. Det kan gi meg følelsen av at jeg ikke nådde opp eller var god nok. Men jeg vet jo at det heller ikke har noe med meg og min person å gjøre. Mange rare tanker som jeg ikke helt kan styre, men som jeg kjenner igjen og prøver å legge bak meg før de eskalerer. Denne evnen har blitt mye bedre med årene, heldigvis. Alt dreier seg faktisk ikke om meg og mine følelser.
Jeg takler generelt veldig dårlig å bli avvist, mye verre enn folk flest. Jeg tenker at det går direkte på meg og min personlighet eller utseende, og at jeg ikke er verdig eller bra nok. Da er jeg plutselig et barn og mobbeoffer igjen. Jeg unngår situasjoner der jeg kan risikere å bli avvist, dvs. nye vennskap og kjæresteforhold, for det ville knust meg fullstendig å miste noen jeg var glad i. Det kan jeg ikke risikere.
LikerLikt av 1 person
Ja, jeg ble også sint på meg selv. Og det gjorde vondt å ikke bli forstått. Jeg vil heller ikke bli avvist. Det er enklere å holde litt avstand. Se på de lykkelige familiene, i stedet for å bli en selv fordi man ikke hadde fikset bruddet. Samtidig går vi jo glipp av noe, som kanskje kunne blitt bra. Jeg gikk glipp av noe simpelt denne gangen, en DVD, men det fikk meg til å kjenne på alle disse følelsene og maktesløsheten til enkeltmennesket.
LikerLiker
Det er definitivt en stor sjanse for at vi går glipp av noe som kunne vært bra. På den annen side, det er ikke sikkert alle de lykkelige familiene er så lykkelige likevel. Jeg tror ikke kjernefamilien er den eneste veien til et lykkelig liv, men jeg tror omtrent alle trenger gjensidig kjærlighet og omtanke for å være skikkelig lykkelig. Det kan bl.a. oppnås gjennom parforhold, nært vennskap eller med et kjæledyr. Skrekken er å bli gammel og ensom, noe jeg sannsynligvis vil bli. Men den bekymringen får jeg vente med til den er reell, ellers får jeg den to ganger. Jeg nekter å kaste bort tiden fram til da med å grue meg. Det fører bare til depressive og destruktive tanker. Jeg vil heller bruke mine gode år på ting jeg liker og som er bra for meg, så får det gå som det går senere.
LikerLikt av 1 person
Du kan alltids få en hund som pensjonist. Det kan bli fine år, og jeg syns det virker fint å mate duene i parken også jeg.
LikerLiker
Seriøst? Håper du tuller nå. Lage så mye drama forundt et gavekort du selv har glemt å bruke? Det er da vel ikke CDON sin feil at du ikke har brukt detil innen fristen…
Jeg har glemt å bruke gavekort manger ganger, men hvem sin feil er det? Ikke Panduro eller H&Men sin. Det ene og alene min.
Cdon er såvidt jeg vet en ren nettbutikk, og du er jo masse på nettet og kunne brukt det. Istedet klager og sutrer du som en bortskjemt drittunge som får det som hun vil bare hun hyler høyt nok.
Forresten kan du slutte å bruke asberger diagnosen for den til tider ondskapsfulle oppførselen din i diverse Facebook grupper. Bruk borderline diagnosen istedet!
Du er den eneste med asberger jeg vet om som oppfører seg sånn og fagpersoner har og sagt at det du driver med er ikke asberger oppførsel
Ta deg sammen. Du kan få oppmerksomhet de tingene du er god på. Foto feks.
LikerLiker
Hei! Jeg så du la igjen en del ord på bloggen min. Jeg har lest og forstått. Jeg prøvde bare å vise hvor dårlig jeg tåler en avvisning. Det er ene og alene min feil, ikke CDONs. Og de får meg nok tilbake som kunde også. Dette er bare et eksempel på hvordan jeg er rigid.
Det rigide og behovet for forutsigbarhet, henger sammen med Asperger. Hvordan jeg noen ganger henger ut noen, handler mer om personlighetsforstyrrelsen Borderline. Derfor legger jeg ikke skjul på at jeg har den også. Jeg er åpen om at jeg har tilleggsvansker. Jeg har flere diagnoser, men gjemmer meg ikke bak dem.
Jeg er meg, på godt og vondt. Å fortelle om diagnosene, gjør det lettere å forstå hvordan jeg opptrer i lys av dem, som at jeg noen ganger sårer fordi jeg tar alt svart/hvitt i lys av Borderline, trenger trygge rammer for å ikke trenge å utagere fordi jeg er var for endringer jamfør Asperger. Det betyr ikke at alle aspergere utagerer eller skader seg selv. Men noen gjør. Flere med asperger kjente seg også igjen i avvisningshistorien min, som er min egen skyld men som førte til at jeg ble vippet av pinnen og såret.
Å ha flere diagnoser samtidig, kan gjøre det vanskelig å skille på dem. Jeg er derfor helt åpen på at jeg har fler. Og jeg vet som du at det er borderline som av og til gjør at jeg har et urettmessig hat og ikke Asperger.
Jeg håper du får en så god dag som du kan og henvender deg på mail (helenelar@gmail.com) hvis du lurer på noe eller noe sånt. Jeg er bare et enkeltindivid, som prøver å være åpen om hvordan jeg har det, med mine forutsetninger. Jeg roper ikke etter forståelse eller om å få noe. Da hadde jeg sendt det til CDON. Jeg ville bare vise hvor lite som skal til for meg noen ganger.
LikerLiker
Jeg er også forferdelig dårlig når det kommer til avvisninger som det der. Det bør være bagateller, men for meg blir det omtrent alt. Relativt til situasjonen blir jeg enten sint eller får totalt angst. Eller kanskje begge deler. Sleng inn en dæsj depresjon, om du vil. Som oftest så fortsetter jeg dog bare å smile. Men ikke alltid. Uansett går verden fra å være helt grei(eller til og med flott), til å være et rent helvete jeg befinner meg i. Hadde jeg enda bare hatt et sinn tilpasset å spille djevelen, så hadde det vært greit. Men det har jeg ikke. Ikke på langt nær.
Men jeg kan fort finne på å gjøre det samme som deg, om jeg skulle få en avvisning, eller føle at en bedrift hadde gjort noe feil mot meg som kunde. Eller til og med bare potensiell kunde. Da kan jeg fort boikotte dem totalt. :p
LikerLikt av 1 person