Personer med Asperger syndrom opplever «følelsenenes land» som ukjent terreng. Vi føler alle følelsene, men klarer ikke alltid å skille de ut eller gripe tak i dem. Det blir et stort kaos og jeg selv ender opp med å kjenne meg kaotisk. Det er fryktelig ubehagelig! Nesten som om følelsene var USA uten at USA var inndelt i stater. Ville ikke det blitt kaos? Jovisst. Og et sånt kaos kjenner jeg på hver eneste dag.
Mange mennesker sier ofte at de vet ikke om de skal le eller gråte. Men JEG vet det virkelig ikke, og jeg vet heller ikke tingene midt i mellom (les: har ikke tilgang til dem). For alt jeg føler, føler jeg så sterkt. Så sterkt at jeg ler i sinne. Det er selvmotsigende! Det kan også ha med personlighetsforstyrrelsen min Borderline å gjøre, at alt blir så sort/hvitt. Det er ikke midt i mellom, det er bra eller dårlig. Og nå kjenner jeg meg dårlig. Som et dårlig menneske, som en dårlig rollemodell. Og så går jeg ut på scenen «livet» og spiller med alle disse menneskene som later som det er greit. Etter å ha såret noen, for jeg måtte føle meg slem slik noen få (mange nok) opplever meg.
Mange kan misforstå meg når jeg ler av at de skader seg, som da Daniel i klassen falt av stolen. Men jeg var et Asperger-barn som ikke klarte å sortere følelsene mine og vise medfølelse. Jeg følte den ikke. Jeg følte forandring av normalitetene. En sittende tøff gutt gråt på gulvet. Jeg klukklo. Dette var gøy! Jeg likte ikke forandring av omgivelsene forøvrig, men han satt jo snart ved siden av meg igjen. Han måtte bare tørke tårene og trøstes av en lærer som ikke så meg. Hun hørte latteren min og sa jeg ikke mente den.
I følelsenes land bor glede, sinne, avsky, skam og noen flere følelser jeg ikke får tak i nå. De er ikke tilgjengelige for meg. Jeg skammer meg, ser ned i bordet og tenker: Den som sitter med meg nå vil vel forstå. Men antakelig ikke, antakelig vil den tenke at jeg isolerer meg. For det gjør jeg mye. Trekker meg bort fra den sosiale samtalen. Sier ikke stort. Sier ikke noe i det hele tatt kanskje. Kanskje er jeg ikke så lett å omgås. Kanskje er jeg ikke så lett å tolke. Men jeg smiler og det er til deg. Jeg prøver å være snill, føle meg normal, hilse når du kommer inn i rommet og si hade når du går.
Noe som gjør meg glad, er fotografering. Jeg avslutter dagens innlegg med et bilde jeg har tatt av Carol av Doll Chateau, made in China. En fugl i fremmed land; i norsk høstløv.
aspergerinformator.com 
Hmm, dette med følelser er en vanskelig greie. Selv er jeg for det meste i en apatisk tilstand, men jeg kan være glad, irritert, etc. i små grader. Også går de opp til det ekstreme: Ekstremt glad, ekstremt sint, etc. Det er lite av det i mellom. Men det er ikke mye av det ekstreme, heldigvis. I hvert fall ikke nå lenger. Mer i barndommen. Og som regel er det «positive» følelser, når det først er på det ekstreme. Selv om heller ikke det nødvendigvis er det mest positive, etter min erfaring. :p
En tidligere venn gikk på et kurs hvor en av tingene de gjorde var å prøve og bli mer klare over hvilke følelser de hadde til enhver tid. Hun pleide å spørre meg hva jeg følte. Hvor mange prosent av hver følelse. Det var veldig forståelig, men i de fleste tilfeller klarte jeg ikke å identifisere følelsene jeg hadde. Etter hvert begynte jeg bare å svare noe for å bli ferdig med saken.
LikerLikt av 1 person
Jeg kjenner meg igjen i å skulle forklare på skala hvor mye jeg føler av hver følelse. Til slutt blir det bare et kaotisk landskap.
LikerLiker
Dagens innlegg forteller meg følgende: Dette mennesket har følelser, men er redd dem. Antakelig har hun gode grunner til det. Da blir oppgaven å forsøke å finne grunnene til hennes frykt. Det kan være vanskelig og ta tid. I eksemplet so blir nevnt, å le når non skader seg, er dette såpass vanlig at man kan gå ut fra at det neppe refererer seg til noe sykelig. Om man derimot frydet seg over å seigpine en fugl eller pattedyr, er dette så avvikende at det som oftest kan betraktes som sykdom. Alle overganger finnes.
LikerLikt av 1 person
Dagens innlegg forteller meg følgende: Dette mennesket har følelser, men er redd dem. Antakelig har hun gode grunner til det. Da blir oppgaven å forsøke å finne grunnene til hennes frykt. Det kan være vanskelig og ta tid. I eksemplet som blir nevnt, å le når noen skader seg, er dette såpass vanlig at man kan gå ut fra at det neppe refererer seg til noe sykelig. Om man derimot frydet seg over å seigpine en fugl eller et pattedyr, er dette så avvikende at det som oftest kan betraktes som sykdom. Alle overganger finnes.
LikerLiker
Hvem er «hl»?
«en sittende, tøff gutt satt på gulvet og gråt».
Noe av det beste vi mennesker opplever er når autoriteter, for eksempel voksne, dummer seg ut. Ser vi scenen for oss: En tøff gutt dummer seg ut. Herlig. Da var han ikke så tøff likevel! Ha, han var mer lik deg og meg! Herlig og helt normalt. Slett ikke et tegn på ondskap!!
LikerLiker
Bare et tegn på at jeg ikke alltid reagerer med rett følelse, selv om jeg hadde medfølelse. Jeg synes det er lettere å smile og le.
LikerLiker
Hl er meg som har denne bloggen
LikerLiker
Det har hendt at følelsene mine, de er så sterke at de sitter fast i meg, jeg kan ha lyst til å gråte, men jeg får det ikke til. Så en dag, så skjer det kanskje noe, jeg får en veldig god kommentar fra noen, eller jeg ser en rørende film, eller jeg hører en rørende melodi med ditto tekst, og så strømmer tårene allikevel. Da er det godt å få gråte. Da jeg var lita, så satt ikke følelsene fast i meg på den måten, jeg var overstrømmende glad når jeg var glad, overstrømmende sint når jeg var sint, og kunne være tårefyllt strømmende når jeg for eksempel hørte en sang som denne, om Bruno. Så her, frem fra glemselen, Bruno.
LikerLikt av 1 person
Her også et dikt om noe av det samme:
PÅ JORDEN ET STED
Tro ikke frosten som senker en fred
av sne i ditt hår.
alltid er det på jorden et sted
tidlig vår.
Tro ikke mørket når lyset går ned
i skumringens fang.
alltid er det på jorden et sted
soloppgang.
André Bjerke (1918-1985)
LikerLikt av 1 person