I tenårene blir barn med Asperger syndrom gjerne klar over mangelen på ordentlige vennskapsforhold og at de stenges ute fra de jevnaldrendes sosiale aktiviteter. Og der begynner misforståelsene!
Fra å være barn til å bli voksen, kommer forelskelsen inn. Og når man ikke vet hvordan man skal håndtere slike følelser, kan det virke som man mangler dem, og man kan bli feilaktig oppfattet som homoseksuell – som at man er tiltrukket av noe annet enn gjennomsnittet.
Jeg tror det skjedde med meg, at noen mistenkte at jeg er lesbisk. Men jeg er ikke sikker på om de mistenkte det, for det var ikke så lett for meg å fange opp andres signaler. Jeg så mest at de var et kvantesprang foran meg, mindre sjenerte i dusjen og mer sprudlende i praten med gutta i klassen.
Samtidig som jeg gikk alene i skolegården, var jeg utsatt for mobbing i ny og ned. Jeg kunne altså både være ensom ulv i utkanten av mengden og mitt i sentrum som mobbeobjekt. Uansett var det ikke en OK tilværelse. Det har jeg ikke klart å bygge meg som voksen heller; en OK tilværelse. Jeg er langt nede på rangstigen av komfort. Med en vond bagasje av relasjoner, er det ikke lett å etablere nye. Jeg har noen på Facebook.
Men denne helga fikk jeg vite at jeg har levd på løgn på Facebook, Mail og Messenger. Jeg har vært så god venn bare jeg jeg kan og delt av reklameannonser og smoothie-oppskrifter. Jeg trodde det var sånn man var venner; dele og snakke sammen. Selv om jeg ikke snakker om det folk flest snakker om, som landslagskampen i går eller valget i USA.
Det viste seg at vennen min lot som om hun ble glad for mine innspill, men at hun egentlig ikke ville ha dem! Ikke engang de nøye utplukkede oppskriftene som hun hadde etterspurt. Jeg er tråkka på, følelsene mine er gnidd utover gulvet og jeg tråkker på dem i takt, for jeg er med på å ødelegge for meg selv. Jeg er ikke som de andre vennene hennes, jeg snakkes om til lege og psykolog. Problemet er meg men:
Hvorfor mangler «venner» respekt for tiden min fordi jeg har mye tid på nett som syk på sykehus? Uten svar går jeg tilbake til venner og relasjoner, bekjentskaper, Facebook og et knippe relasjoner som bærer galt avsted. Til alt jeg ikke takler.
Mac er da kanskje min beste venn! Jeg skrev om vennskap lørdag og satte meg som venn. Mange med Asperger trekker seg litt tilbake fra de andre. Jeg trekker meg inn i en Macbook Pro da, gjemt bak en 13 tommer stor/liten skjerm. Mange med diagnose er datanerder, liker elektronikk, spill eller bare å utfolde seg kreativt.
Angående hva forhold angår. Jeg er ikke lesbisk, jeg er bare ikke klar for å forelske meg i en gutt som er mann som vil bli far. Jeg er bare barnet. Rådvilt barn og erfaren gammel på samme tid. Dobbelt opp, i en komprimert menneskekropp (les anorektisk liten). Her har du meg.
Mennesker er rare dyr, og jeg er selv et som har fått dobbelt opp, i pose og sekk. Jeg fikk høy intelligens og lav terskel for å bli såret – sterk og svak, selvhevdende og krenkbar. Jeg er sensitiv så ta sjiraffhøyde for det om du vurderer å etablere en kontakt. Svikter du, brister jeg! Jeg har ikke nok selvtillit i ryggen, selv om jeg pusher meg bakfra jamfør bloggen lørdag.
Dyr, representerer stripete meg og den andre en venn som strekker halsen det lille ekstra.
aspergerinformator.com 
💗
LikerLikt av 1 person
Her er det en del jeg kjenner meg igjen i, ja. Vet ikke om jeg noen gang ble oppfattet som homoseksuell selv, men vanskene med kjærestegreiene slik du forklarer det var der absolutt. Det var som om alle andre skjønte noe jeg ikke gjorde. Jeg likte jenter, både generelt og spesifikt. Men følelser var bare kaos, og jeg begynte vel i den perioden å bli mer innesluttet enn før. Og hvordan man kom fra A til B i forhold til jenter, slik alle rundt meg, forstod jeg ikke. Strengt talt var jeg vel ikke engang kommet til A.
Jeg husker en gang på slutten av barneskolen hvor ei jente kom og spurte meg om jeg ville bli sammen med venninnen hennes, ei som gikk i klassen min, som tydeligvis likte meg. Joda, sa jeg. Men det var vel omtrent det siste jeg tenkte om saken, for jeg så henne aldri. Utenom skolen, så klart. Dog tror jeg ikke jeg snakket med henne der heller, uansett.
I mitt andre år på videregående hadde jeg startet å tegne mye, så en gang jeg satt i klasserommet og tegnet. Ei av jentene i klassen spurte om jeg ville tegne henne naken, nede på toalettet på skolen. Jeg svarte at jeg ikke var god nok til det ennå. Innser i ettertid at det kanskje var noe helt annet hun ville. :p
Det tok meg lang tid før jeg fikk min første, ordentlige kjæreste. Da var jeg 19. Har hatt et par andre i ettertid også, men det går liksom aldri den veien jeg ønsker det. Er nok ikke lett å være sammen med en kar som har vært voksen siden han var fem, men fortsatt er fem år følelsesmessig … Føler egentlig at det er ganske utrolig at jeg har hatt kjærester i det hele tatt, for jeg synes det er like vanskelig den dag i dag å forstå hvordan man kommer fra A til B. Men i det minste er jeg på A nå, da. Tror jeg.
På et eller annet tidspunkt kommer jeg meg vel til B igjen. Kanskje slipper jeg å gå tilbake til A igjen også. Det er lov å håpe. Imens stenger jeg meg inne med PCen, gaming, animasjonsserier, og tegning. 😉
LikerLikt av 1 person
Jeg deler mange av de opplevelsene du skriver om, også denne gangen. Forhold er vanskelige for mange av oss, og jeg har funnet roen ved å innse at jeg aldri vil klare noe annet enn å være alene. Jeg skulle ønske jeg var skrudd sammen slik at jeg klarte det, men da ville jeg vært en annen person. Og det kan jeg aldri bli. Sånn er det bare, og det aksepterer jeg. Ingen av oss skylder noen andre en forklaring på hvorfor vi ikke har en partner. Folk kan passe sine egne saker.
Og hvis det er noen hjelp, så kan du anse meg som en (nett-)venn. Jeg har fått stor respekt for deg og det du skriver, og jeg synes du er et positivt bidrag i hverdagen.
LikerLikt av 2 personer
Sterkt skrevet, Helene! Og jeg er så glad for at vi har hverandre, kan dele og snakke sammen. At jeg kan dele store og små tanker og du gjør det samme. At du forstår det mange andre kanskje ikke forstår. At du er deg.
Nå har jeg sovet i hele ettermiddag og kveld, men våknet akkurat – da måtte jeg lese dagens blogginnlegg her hos deg. Jeg synes det er trist om «venner» mangler respekt for tiden din fordi du er på sykehus. Man skal alltid respektere mennesker som står en nær, ikke forvente eller forlange. Være en venn – på godt og vondt. Glad i deg ❤
LikerLikt av 1 person