Det er så vakkert, når de klapper deg på skuldra og sier at det skal bli bra, overrekker sobril i et lite pilleglass og ber deg om å puste med magen du ikke engang visste var din egen. Det er så tungt når de bestemmer at det skal gå bra. Det er så vondt når det ikke går bra og tvangen vedvarer.
Jeg har vært tvangsinnlagt pasient i snart ti år. Jeg vet hva jeg skriver om når jeg skriver om harde klør, så umulige å unnslippe. Likevel glemmer jeg ikke de som har prøvd å hjelpe meg, på min vei, for eksempel psykologspesialisten som utredet meg for Asperger syndrom eller overlegen som ba om unnskyldning da diagnosen forelå for alt det stygge som har blitt sagt til meg.
Jeg har skrevet til kontrollkommisjoner, fylkeslegen og andre instanser. Og til bloggen har jeg skrevet noen seksordsnoveller om psykiatri. Jeg avslutter med det.
Psykiatri
På hodet
i journalen
shizofren mistanke
Den lange
veien danser
sobril-resept
Bipolare
følelser
kommer
opp
i
skyene
Nedlatende blikk
skifter mellom
pleier pasient
Høsttanker. Dukke av Connie Lowe.
aspergerinformator.com 
Ærlig og sant.
LikerLikt av 1 person
Selv kom jeg innenfor psykiatrien med hovedsakelig sorg og angst, og avsluttet behandling via poliklinikk med verre angst enn før, jeg har generalisert angstlidelse, og en asperger diagnose. Det at angstbehandlingen ikke fungerte, og faktisk medførte at jeg ble verre, angstmessig, enn det jeg var fra før, det tror jeg dels skyldes selve terapimodellen, for det med kognitiv angstbehandling, det medførte ikke at jeg fikk noen form for AHA-opplevelse av at angsten min var irrasjonell, snarere tvertimot ble jeg bare mer klar over hvorfor jeg hadde angst.
Det er så tett knyttet opp til det at jeg har asperger, at det er vanskelig å vite hva som er hva, også, av det. Det kan virkelig sammenliknes, sånn som jeg har gjort tidligere, med det å skulle utenfor ei trapp med rullestol, hvis det er en rullestolheis der, eller det er tilrettelagt, så går det fint, men ingen ville vel satt utenfor den trappen UTEN at det der var en rullestolrampe eller heis. Det er ikke unaturlig å ha angst hvis man har asperger, siden det er så vanskelig å skjønne andre mennesker, man trenger tolketjeneste, og det har jeg nå, i form av brukerstyrt assistent. Noe av angsten min ER allikevel irrasjonell, fordi det holder liksom ikke helt at jeg har BPA, heller, for at jeg skal føle meg trygg nok.
Har spilt inn Spelledåsen av Prøysen, den sangen liker jeg så godt, og jeg føler den omhandler akkurat det med det nonverbale, Prøysen selv, han har visst av noen blitt omtalt som litt klossete sosialt, har jeg fått med meg, så det å finne tonen sosialt, det skrev han så en sang om, og her har jeg selv sunget den inn på en youtubevideo med min noenlunde sprukne stemme…… 🙂
LikerLikt av 1 person
Takk for innspillene dine, både de verbale og musikalske. Forumet er du ikke klossete. Men jeg skjønner godt at du er redd. Det er jeg også. Det var angstproblematikk jeg møtte psykiatrien med for første gang. Og siden har det bare godt nedover. Men jeg er ikke redd for å kle meg naken lenger, bokstavlig talt. Så mange mennesker har sett kroppen min under tvang og fotfølge. Sperrene er borte. Jeg lurer på om en dør åpner seg snart. Du skal få beskjed.
LikerLikt av 1 person
Bless you, Helene, your writing is beautiful and you portray your thoughts so well.
I wish better days for you, soon. Xx
LikerLikt av 1 person
Thank you Ella. It menns alot.
LikerLiker
Dette var et veldig sterkt innlegg. For jeg forstår så godt det du skriver, om harde klør som er umulige å unnslippe. Og jeg er så glad jeg selv unnslapp, for årene med innleggelser gjorde meg bare sykere dessverre. Seksordsnovellene dine om psykiatri sier så mye! Alt det som kan ligge mellom linjene.
LikerLikt av 1 person
Takk for kommentar. I dag har jeg sovet og hentet meg inn, og sitter i og venter på at dommen skal falle og jeg få en underlig frihet som Sigvart Dagsland synger om.
LikerLikt av 1 person