I de sosiale mediene og ulike grupper for aspergere der, dukker stadig spørsmålene opp. Kan man være lykkelig som singel? Trenger man en kjæreste eller partner? Kan man få en å være sammen med, eller ender man opp ensom? Må han eller henne også ha Asperger syndrom for at forholdet skal fungere? Har noen vært sammen med nevrotypikere (personer uten Asperger og autisme)? Hvordan gjør man det intime med sex hvis man har vanskelig for berøring og kroppskontakt? Må man kysse? Jeg spør i tillegg: Hvordan takler dere lukt og smak i et smask?
Det finnes minst dobbelt så mange svar som spørsmål. Jeg er singel. Jeg har ikke vært spesielt aktiv på kjærlighetsfronten. Jeg har aldri hatt noe ordentlig forhold. Jeg er klønete med gutter og blir flau når jeg skriver om sex. Bare ordet er umulig å si høyt.
Noe av grunnen til manglende erfaringer med gutter og sånn skyldes begrensingen at jeg er på sykehus, noe skyldes at jeg ikke vet hvordan man skal være kjæreste og kanskje mitt rigide forhold til balanse i en relasjon. Jeg må få like mye som jeg gir. Og jeg gir alt når jeg treffer noen jeg liker! Det er fryktelig frustrerende. Jeg kjenner ofte på et tap av noe som kunne blitt til noe. Kanskje unger. Kanskje tre. Og den ene skulle spille saxofon. Jeg har søt musikk i hodet bare jeg snakker om familielivet jeg ikke inngikk.
Det går an å kombinere et godt kjærlighetsliv med Asperger syndrom. De som vil ha et forhold skal ikke gi opp, for ensomheten kjennes positiv bare om man velger den selv. Alle forhold innebærer vanskeligheter der man må tilpasse seg hverandre, og spesielt vanskelig kan det være hvis en eller begge har en autismetilstand, men det er mulig å få det til å gå. I boka Sex, kjærlighet og Asperger syndrom av Inger Jalakas er det en egen kjærlighetsskole for Aspergere som du kan lese hvis du vil lære mer om å ha et kjærlighetsforhold. Når man elsker noen så er så godt som alt mulig. Også å tilpasse seg i et kjærlighetsforhold. Gi det, ja livet og kjærligheten, en sjanse hvis du ikke ønsker å leve som singel.
Men man kan definitivt ha det bra som singel óg. Man har andre forhold også, som familie og venner. Man trenger ikke være enstøing selv om man ikke er en del av et parr. Jeg er datter, søster, tante, bestevenn, venninne, niese og svigersøster og har en gang i tiden vært barnebarn. Jeg savner farmors skrukkete hender med gullringer på fingrene. Jeg tror hun elsket meg.
Når det gjelder om den andre parten bør ha Asperger eller ikke, er svaret mitt både ja og nei. Noen fungerer godt med personer som har noen av de samme utfordringene som seg selv og kan føle en trygghet i det, føle at man blir forstått. For andre, blir det for mye at det er to sånne som seg i ett og samme forhold. Uansett er forholdet spesielt avhengig av gjensidig respekt og høyt tak for forståelse. Partene må vise forståelse for hverandres unike perspektiv og intime grenser. Jeg beveger meg i grenseland når jeg skriver dette innlegget, nettopp fordi jeg er så uerfaren selv.
Gutter av dukkemaker Kaye Wiggs.
aspergerinformator.com 
Så modig du er, som tør å «kle deg naken» og skrive om tema som du sjøl sier du ikke har så mange erfaringer med! Det har jeg virkelig respekt for. Takk for mange lærerike og viktige blogger, Helene!
LikerLikt av 1 person
Tusen takk. Jeg gjør så godt jeg kan. I dag kjennes det ikke godt nok, men du fikk meg til å føle meg litt bedre. Og det er jo følelser det handler om det med gutter og sånn også.
LikerLiker
Et interessant tema du skriver om her. Er selv blant dem som ønsker å være i et forhold, og har vært i noen, men som sliter først med å komme inn i det, og så sikkert ikke er den letteste å være med når jeg først kommer inn i et.
Som deg gir jeg også alt, og kanskje blir det for mye for tidlig? Gjør som deg, og forventer det samme tilbake, uten å få det.
Har heldigvis ikke store problemer med berøring selv(for meg er det kun at jeg «vokter» hals og håndledd), og jeg tror det kanskje kunne blitt vanskelig for min del om min kjæreste hadde problemer med det i stor grad. Men kanskje mest fordi jeg ikke har noen erfaring slik sett med andre aspergere?
Har faktisk vært inne på tanken om at det kanskje hadde vært lettere med en kjæreste som også var asperger, for det å finne en mentalt kompatibel person er så utrolig vanskelig. Kanskje hadde det vært lettere å finne kompatible mennesker blant aspergere? Det er i hvert fall en tanke som dukker opp tidvis.
Nå er dog min eneste egentlige erfaring med andre aspergere på noen som helst måte deg(veldig glad for at jeg fant bloggen din!), og potensielt sønnen min.
LikerLikt av 1 person