asperger syndrom · bokanmeldse · tilleggsvansker

The Boss – han som ikke vil være det

Bak den fantastiske musikken til kallenavnet «The Boss» står en flott mann, Bruce Springsteen selv, som har gått 30 år i terapi. Det er kult å si (når du lykkes parallelt som han – også til de grader da). Han er ydmyk og liker ikke at folk kalle han The Boss. Men han rocker!

Jeg sitter her med selvbiografien Born to Run utgitt på Cappelen samme dag som jeg har vært tvangsinnlagt i ti år. Boka er godt oversatt til norsk og selve er skrevet over en periode på sju år. Bruce forteller at han skrev den for hånd i notatboka si. Dette er en spesiell dag for meg, jeg husker datoen så godt, og jeg gjør ære på den med å tenke på en artist jeg har sett opp til i en årrekke og som var den ene anledningen som fikk meg ut i samfunnet en tur i sommer. Jeg var, med en del tilrettelegging, på konsert i Frognerparken! Jeg har bevis, en genser med datoen trykket på og billettene i ramme.

I boka Born to Run på godt over 500 sider og med noen bildevedlegg skildrer Bruce  oppveksten i Freehold i New Jersey, blant ”poesi, fare og mørke” som ga næring til  fantasien hans. Han kunne skrive og sette melodi til. Gi ordene liv. Han forteller levende om trangen til å bli musiker – fra de første årene som bar-bandenes konge i Asbury Park til The E Street Bands tilblivelse og stigende suksess. Dette er en biografi med driv. Les den og drive on eller take the river.

Hudløst og ærlig skriver han om personlige kamper som har inspirert ham til å skrive hans beste låter, og avslører hvorfor sangen «Born to Run» har dypere selvbiografiske lag enn vi visste. Låta har fått et eget kapittel i biografien. Det samme har «Takk» på over to sider. Vi har med en takknemlig musiker å gjøre. Jeg er takknemlig for at han skriver låter og synger dem.

Jeg tar av meg hatten (eller Solo-lua) og feirer for full musikk (Bruce med The River) personene som har prøvd å hjelpe meg på veien. Det var kjørelæreren, forfattere som Ambjørnsen og Gro Dahle, hundrevis av sykepleiere og miljøkontakter, diverse leger, noen advokater, en rekke psykiatere og psykologer, noen venner og en hel familie. Jeg blir aldri noen Bruce, det finnes bare én sånn mann og jeg blir heller ingen kjendis eller musiker, men jeg er aspergerinformatør og skriver av og til prosa. Jeg går solo, med en rekke lesere i ryggen. Det holder det, og er noen ganger mer enn jeg kan takle. Tar av meg hatten igjen, for deg som leser. Takk.

bruce.jpg

4 kommentarer om “The Boss – han som ikke vil være det

  1. Hei Helene,
    det er så hyggelig når du snakker om Springsteen-konserten, det virker som om den betydde mye for deg , og gratulerer med den seieren det må ha vært for deg å dra – disse konsertene er jo notorisk overveldende, med mye folk og inntrykk! Jeg har vokst opp med Bruce Springsteen, og er veldig glad hvor stort spenn han har i låtene sine – fra den melankolske Nebraska-plata, til sanger som Sherry Darling, som nesten alltid kan få meg til å smile. Her om dagen skrev en annen artist som jeg liker veldig godt, Amanda Palmer, om hvordan hun først oppdaget Bruce Springsteen i voksen alder, at hun lenge trodde at han var en intetsigende, glatt og «kul» rockestjerne som ikke passet å høre på for en outsider som henne (meg?). Men Springsteen viser seg å ha plass til allverdens outsidere i musikken sin! Hvis du har lyst til å lese innlegget så finnes det her: https://www.patreon.com/posts/me-boss-7119670
    Håper du får en fortsatt fin dag!
    Kaja

    Likt av 1 person

  2. Leser meg gjennom bloggen din, har på musikk i bakgrunnen, spotify på shuffle, og akkurat når jeg kom til dette innlegget kom Human Touch på. Var ikke det litt fint?

    Setter veldig pris på bloggen din. Kjenner meg igjen i så utrolig mange av beskrivelsene dine. Jeg har ingen aspergerdiagnose (ennå), men mener jeg absolutt skulle hatt det. I morgen får jeg ny behandler på dps, og da skal jeg be om utredning.

    Takk for at du skriver!

    Likt av 1 person

    1. Takk for at du leser. Human Touch er fin. Det var veldig fint at den kom på. I morgen får forlaget boka jeg har skrevet, oppfølgeren til Knapp nok, som heter Dømt til å (over)leve, kanskje vil du lese den også om du liker å lese betraktningene mine.

      Liker

Legg igjen en kommentar