For meg, er det ekstremsport å vandre i det sosiale hierarkiet og å konversere. Jeg trår så lett feil og faller utfor språket, nei jeg mener stupet.
Vil du såre meg utifra mine feilformuleringer eller mangel på presisjon, sier du at jeg sier for mye (av mine tanker). Kanskje gjør jeg det, og jeg føler meg ond.
I ondskap er det krig. Og i krig er det drap. Jeg tenker på selvdrap. Som å hoppe i strikk, som jo skal være gøy, også viser det seg at strikken er råtten og jeg stuper ned i bakken.
Sånn tror jeg man kan si det er å være autist i et stort selskap der folk bare konverserer for å konversere. Jeg klarer ikke delta i samtalen og strikken dras i.
Jeg strekker strikken (meg) litt lengre, snakker om været, prøver å si at det regnet så fint og vakkert ute, men det var feil og du ser rart på meg.
Fasiten var uhyggelig høstvær! Du rister på hodet over meg, men jeg ser bare skyggen av hodebevegelsen, blikket mitt er festet på et punkt i parketten.
Så setter du deg ned med noen andre mens jeg står igjen som en «alien» på dansegulvet.
Jeg kjenner på utenforskapet og deler dette bildet av to underlige figurer i høstregnet. Men i helga kommer snøen. Foto: Meg. Modeller: Irinaminiatures på etsy.
aspergerinformator.com 
Småprat er utrolig vanskelig. Jeg synes det er vanskelig å holde i gang en samtale, for de andre sier jo ingenting. Men kanskje problemet er at det er jeg som sier for mye, og at jeg sier helt feil ting, akkurat slik du beskriver. Kanskje de holder kjeft som et tegn på at de ønsker å avslutte praten. Og hvis jeg ikke sier noe, så er det feil det også. Damned if you do, damned if you don’t….
PS! Beklager at jeg ikke har kommentert på en stund. Formen er ikke helt på topp for tiden. Men jeg leser alt du skriver. Ha en fin helg!
LikerLikt av 1 person
Håper helga er god mot deg!
LikerLiker
Tusen takk 🙂
LikerLikt av 1 person