Det blir så stille uten alle lydene. Uten radioen som spiller opp til dans eller kickstarter dialoger rundt det vi hører på. Det blir så stille når ikke helikopteret letter med jevne mellomrom og hvis akvariepumpa slutter å blåse luft. Den jevne strømmen av luftbobler i vannet.
Det blir så stille når du ikke blar i boka og når det ikke knaser når du tygger kjeks til kaffen du slurper i deg. Det er alle disse irriterende lydene jeg er vant til, som jeg trenger at er der. Da vet jeg hvor jeg er. Jeg tør ikke tenke på hvordan det er å være døv.
Jeg har på nett truffet et menneske med denne tilstanden, hun kan ikke høre. Hun er vakker og skriver melodiøst. Hvordan får hun det til? Det må være håpet, håpet om å høre til. Hun lærte meg at det vakre insektet sommerfugl ei heller hører.
Det blir så stille, om alle ser inn i mobilskjermen i stedet for å snakke monotont til hverandre. Når bilene slutter å parkere utenfor. Når sko slutter å spasere i gangene, med høye heler som distraherer meg og nesten får meg til å klikke. Men jeg vil ikke flytte til et sted uten lyder. De hører til. Jeg hører til.
Jeg tåler bare ikke bestemte lyder. Lyder som stresser meg. Lyder som ikke er en del av den daglige rutinen, den daglige støyen. Det kan være kirkeklokker eller tromming med hendene dine. Jeg trenger likevel at du tar meg i hånda og sier at det går over og klapper med dem når noen har gjort det bra, som på konsert. Vi høres.
Foto: Pixabay.
aspergerinformator.com 
Dette var et vakkert innlegg om lyd. Jeg trodde ikke man kunne skrive så fint om det. Jeg lærte noe nytt om sommerfuglen også.
Og jeg vet selv hvor mye lyder betyr, selv om jeg på den andre siden er veldig lydfølsom og blir lett stresset av støy. Noe trenger man. Jeg blir rolig av å høre Miras hjerteslag der jeg lener meg bort brystet hennes. Jeg blir rolig av å høre regnet piske mot vinduet. En katt som maler. Ikke minst musikk, det betyr ufattelig mye!
Likevel, om jeg måtte gi slipp på en sans tror jeg hørselen hadde gått. Hadde jeg mistet synet hadde jeg ikke hatt noe igjen å leve for. Kanskje taleevnen, om jeg først måtte velge noe og det lot meg få beholde hørselen. Aller helst vil jeg beholde alle, for de utfyller hverandre.
LikerLikt av 1 person
Jeg setter også synet høyest. Kan jeg ikke se, blir jeg livredd. Jeg er glad vi har mange sanser å spille på, selv om det kan bli litt intenst en gang i blant. Og jeg er glad for å høre musikk. Men jeg kan også lese musikk, de fine tekstene det er satt melodi til etterpå (eller underveis).
LikerLikt av 1 person