Uansett religion er døden et punktum. Livet vi har her og nå, forsvinner, ingen vet hvor sjelene våre blir av. Om de i det hele tatt oppholder seg noe sted eller kommer igjen på jorden i en ny kropp. Vi vet ikke. Livet er av den grunn hellig og:
Derfor, i vårt uvisse, gjør døden vondt. Døden er et punktum for det vi hadde sammen. Livet fortsetter ikke som det gjør om vi setter semikolon i en setning. Historien slik vi kjenner den nå slutter med døden. Mange med Asperger er veldig logiske og trenger å vite hva som skjer. Når det gjelder døden, vet vi ikke. Det gjør meg redd. Men jeg vet at døden er et punktum og:
Det blir ikke flere turer til botanisk hage med dukker og kamera i hendene og det blir ikke flere besøk for de som bryr seg om meg på psykiatrisk. Det er ikke lenger noen å bry seg om her på post B. Det er ikke lenger en jente som sitter med beina oppunder kroppen. Det blir ikke flere turer på parkeringsplassen med kuleleddsdukker for fotografering.
Menneskene kan tro på engler, sjelegang eller at vi gjenfødes, og tro flytter av og til fjell. Samme hva vi tror, er det en trøst i religionen med at døden og dermed livet ikke er dødfødt: At det fortsetter, dette vi har begynt på, veiene vi har gått, at de fører noe sted. Men:
Det blir ikke flere båtturer eller framtidens tenkte is på bryggekanten når jeg dør. Det blir ikke flere bad i saltvann, om jeg ikke gjenfødes som en fisk. Jeg tviler sterkt på at jeg blir fisk. Men blir jeg det, vil jeg være en gladlaks som møter slukør(r)et. Noen kaller det svart humor. Jeg kaller det å overleve.
Foto: Pixabay
aspergerinformator.com 
Hi Helene, your thoughts about death and whether there is an afterlife are very clearly expressed here. Not an easy subject to broach and many avoid talking about it. Xxxx
LikerLikt av 1 person
Thank you alot.
LikerLiker
Holger og jeg snakket mye om døden og hva som eventuelt skjer etterpå. Han hadde en tro på at det var noe etter døden…. han hadde mange tanker og følelser. Han følte på kroppen når noen hadde det vondt, han hadde varme hender som hjalp flere, fra han var et lite barn….han merket på kroppen når vi var i nærheten der en forbrytelse eller noe vondt hadde skjedd. Uten at han kunne vite at det hadde skjedd, men som han fikk vite om senere
Det var hus han ikke kunne gå inn i og folk han ikke kunne sitte ved siden av……han fikk vondt og ble nedtrykt….først i voksen alder kunne han forklare følelsene sine…han kjente på kroppen sin , deres vondter..følelser og tanker han hadde fra før han kunne fortelle.. han trodde ikke på Gud og Djevelen, men at det et sted ute i universet var noe…. noe godt
Han mistet sin far tidlig og var ikke i tvil om at han ville treffe han igjen.
LikerLikt av 1 person
Takk for at du deler. Jeg håper han finnes et sted, og får pappaen sin der. Håpet er alt vi har
LikerLiker
Vi er enige om at vi ikke vet. Men alle har sine tanker om det å dø. Og mange er redde.
Jeg har lest at aboriginerne sier at livet her og nå er en drøm, en illusjon. Og at døden er inngangen til det virkelige livet…. Spennende å tenke på…
Personlig har jeg et slags håp om at at vår identitet glir inn i verdensaltet, slik at vi alltid er der, overalt. Jeg liker tanken. Ellers stemmer denne følelsen med min tolkning av «Kjære søster», -et av verdens vakreste dikt, – i «Profetens hage» av Khalil Gibran.
LikerLikt av 1 person
Ja, det er nok nesten like mange tanker om det som det er mennesker, jeg delte mine, og kom innom noen andres. Jeg klamrer meg til håpet om at de jeg er glad i aldri blir helt borte. Uansett får de bo i hjertet mitt – så lenge jeg lever.
LikerLiker
Måtte bare si at diktet vel heter «Søster Tåke», ikke «Kjære søster». Beklager, Khalil Gibran!
LikerLikt av 1 person