Aspergerangsten er den du kjenner når du våkner om morgen og ikke vet hva dagen vil bringe, og den lille uvissheten gjør deg så engstelig at du ikke tør å tenke på noe annet enn at dagen begynner med frokost for så å legge hodet under dyna igjen. Angst er en av de vanligste tilleggsvanskene for mennesker med Asperger syndrom. (Trekker dyna over hodet.)
Aspergerangsten er når du er redd for å møte nye mennesker, redd for hva de skal tenke om deg og redd for hvordan du skal respondere på håndhilsing og blikkontakt. Det er når du ikke vet «noen ting».
Aspergerangsten er når du ikke tør å møte andres forventninger og holder deg hjemme når du egentlig ville være med på den kaféen. Det er når alt det andre gjør, virker så mye større enn det du selv kan fortelle om.
Aspergerangsten opptrer når du velger deg en sosial arena for langt yngre eller eldre mennesker enn deg selv fordi du da ikke trenger å samhandle på samme måte som de som tilsynelatende skal være som deg. Da kan du skille deg ut, uten at det tenkes på at du har Asperger. Du er bare ung eller gammel.
Aspergerangsten er når du snakker og snakker uten å klare å fange opp hva du egentlig prøver å si, uten å finne den røde tråden, fordi du er så redd for at noen skal synes det blir for stille. Det er å panisk snakke om reklameannonser, tilbud, oppskrifter og andre konkrete emner. Det er å ligge lavt i profil om egne meninger.
Aspergerangten er når du tier når du egentlig skriker inni deg, fordi du ikke vet om det du har å komme med er verdt å komme med, om det vil bli godt mottatt, om det er noe man kan snakke videre om eller om det blir enveis-kommunikasjon.
Aspergerangsten er frykten for å ikke klare å ha et normalt liv, et sånt der man mestrer, har venner og familierelasjoner, tjener sine egne penger og setter middagen på bordet.
Aspergerangsten er redselen for å leve (nettopp sånn).
Foto: Pixabay
aspergerinformator.com 
Veldig godt beskrevet! Kjenner meg så godt igjen i alle eksemplene.
LikerLikt av 1 person
Tusen takk for tilbakemelding. Ta vare på deg.
LikerLiker
Altoppslukende angst, det der!
Klem!
LikerLikt av 1 person
Ja, det er mange ting man er redd for. Både folk med Asperger og folk uten. Men mange med Asperger utvikler angst. Det er kanskje ikke så rart når man er sårbar og sensitiv.
LikerLiker
Mener du dette er en egen form for angst?
LikerLikt av 1 person
Nei, ikke en egen form. Men en angst mange med asperger syndrom kjenner på.
LikerLikt av 1 person
Jeg kjenner meg også igjen i alle eksemplene, bortsett fra eksempelet der man snakker hele tiden (for det vet jeg faktisk ikke hvordan jeg gjør).
Forleden var jeg i en diskusjon som regler i grupper. Jeg var meget taus i en gruppe fordi jeg har lært at hvis man er ny i en gruppe kan man bare snakke hvis man blir snakket til, men nå gjaldt visst plutelig ikke den regelen lenger – den gjaldt visst bare for «drittunger». Jeg har brukt 21 år på å lære meg regelen, og nå gjelder den plutselig ikke lenger fordi vi har blitt voksne?
Det rare er hvorfor man egentlig bryr seg om at folk tenker ditt og datt. Hva har egentlig det å si? Hvorfor må det bety så mye?
LikerLikt av 1 person
Jeg vet ikke hvorfor vi bryr oss om hva andre mener. Men jeg vet at jeg bryr meg. Jeg er ikke en kald fisk. Jeg bryr meg om at du kommenterer på bloggen min, for eksempel. Og jeg leser alltid med spenning og frykt for å ha skrevet noe galt, noe noen vil reagere negativt på. Takk for at du la igjen noen ord. De betyr noe. Du betyr noe. Og derfor bryr vi oss kanskje? Om ditt og datt.
LikerLikt av 1 person
Det er sant som du sier. Å bry seg kan jo faktisk også være noe bra. Det er bare denne bakdelen med bryingen som jeg gjerne skulle vært foruten. Noen mennesker blir jo kjempeglade for komplimenter, men de går ikke rundt å er livredde for kritikk likevel. Hvordan klarer de å luke vekk den ene delen, men beholde den andre? Det hadde jo vært fint å være sånn! 😀
LikerLiker