Å danse med Asperger syndrom

Livet er ingen dans på roser, verken for mennesker med eller uten Asperger syndrom. Noen med Asperger, er også klossete til å danse om vi plukker uttrykket fra hverandre og tolker det bokstavelig som vi har tendens til å gjøre. En tendens som gjør kommunikasjonen vår vanskelig og deg irritert på meg.

Det å koordinere armer og bein til musikk kan vi slite med, derfor er det så vanskelig for meg å danse. Jeg var mer enn klumsete i swing da vi øvde til Russeballet (som jeg ikke gikk i). Russepresidenten prøvde å føre meg, men bena mine hang ikke med og jeg var stiv som en stokk (stokker er vel stive?)

Det kan være vanskelig å ha oss som dansepartnere. Vi vil kanskje ikke holde deg i hendene. Vi kan dytte deg vekk om du kommer for nær. Vi kan mene du lukter tyggegummi, har kaffeånde, eller verre; lukter hvitløk, som du kanskje skjemmes over og håper ingen enser.

Vi påpeker våre observasjoner. De er virkeligheten for oss og ikke noe vi holder tilbake. Noen som jobber her, lyver til meg (omgår sannheten) og sier de ikke har på seg parfyme når jeg sier de har på seg for mye. På dans, kunne det vært deg. Tåler du en sånn dansepartner?

Skal vi se litt videre på uttrykket «ingen dans på roser,» betyr uttrykket at livet ikke er eller skal være enkelt og lett. Det er ikke lett å leve med Asperger syndrom i sosialt samspill. Vi snubler, faller og slår oss. Vi mistolker andre og kan for noen oppleves empatiløse mens vi føler en hel masse inni oss som bare kommer ut i voldsomme meltdowns. Da tolkes vi som egoistiske og farlige.

Vi er egentlig sensitive og sårbare hele tiden. Du tråkker oss derfor på tærne når du omgås oss. Pass på hvor du tråkker, for at vi selv er mer brutale mot dere enn dere er mot oss, forstår vi ikke. Det kan være fryktelig vanskelig å dekode frasene du bruker og fange opp de egentlige følelsene som ligger bak. Det kan være frykteig vanskelig å bevege seg på samme gulv som deg når jeg føler meg på en fremmed planet.

Men noen ganger er livet med Asperger syndrom faktisk en dans på roser. Det er lett å være oss da. Det er når vi mestrer og får til noe, for eksempel tar et knallgodt fotografi, løser en Rubiks kube eller opptrer som skuespillere på en scene. Mange med Asperger syndrom har talenter for sånne ting. Noen har til og med fotografisk hukommelse og noen har absolutt gehør og spiller på mange instrumenter.

Kanskje kan du få lære meg et dansetrinn, selv om jeg er redd for nye ting. Jeg prøver meg gjerne på bare tær i ei blomstereng når sommer kommer. Livet er så vakkert nå, når jeg tenker på deg og føttene våre, rosene og de bedre stundeneens året går rundt og rundt og rundt. Så svimmel av glede. Skal vi danse (leve) nå?

Modell: Nefer Kane.