Ikke akkurat hjernekirurgi

Det enkle er ofte det beste, sa Rema 1000 og hjernen bak var antakelig et reklamebyrå på oppdrag fra Reitan. Det var så genialt enkelt, men krevde en prosess. Det var mange bak kampanjen, men ingen kirurger, psykiatere eller spesialister på hjernen vår. Det var mennesker med annen kunnskap, drivkraft og lidenskap. Noen ville tjene penger, noen ville forandre dagligvarehandelen for evig og alltid og noen ville påvirke lommeboka di. Det handlet om å forstå at ikke alle har råd til å bare handle i den eksklusive ferskvare-kolonialen.

Man trenger ikke mestre hjernekirurgi for å forstå at det er noe annet enn latskap som ligger bak mitt funksjonsfall heller, selvom jeg selv lett faller i den gryta selv og tror jeg bare er lat. Det samme gjelder når man skal forstå min manglende evne til å opptre adekvat i enhver sosial setting. Men det krever vilje til å prøve å forstå. Har man den, ser man sammenhenger og kan føle at man skjønner. Å forstå, gir en mestringsfølelse. Trenger ikke akkurat hjernekirurgi for å oppleve det.

Det er ikke akkurat hjernekirurgi å forstå at alle mennesker er forskjellige og at de fra tid til annen vil være uenige med deg. Men det er psykologi i det minste. Det kreves en grad av psykologisk innsikt, ikke like mye som en psykiater har, men like mye som en oppegående samtidslevende. Den innsikten er jeg godtroende nok til å tro at leserne mine innehaver. Jeg tror at hver og en av dere hver dag prøver å sette dere inn i hvordan andre mennesker lever, tenker og responderer på det dere sier til dem.

Jeg tror dere vet at jeg ikke er i psykiatrien for moroskyld. Jeg tror dere vet at jeg ikke skader meg for oppmerksomhet. Jeg tror dere vet at når jeg vil dø, er det en altoppslukende tanke som utsletter det gode rundt meg, inkludert meg selv. Jeg blir selvutslettende og oppskaket. Det som kommer nå, er psykiater-materiale. Jeg murer meg nemlig inne eller skader meg selv, kanskje til og med gjennom å såre og andre for at de skal ta igjen på meg.

Men jeg tror at dere vet at jeg blir glad når dere leser, kommenterer og viser meg at jeg er et medmenneske. Jeg tror dere vet at jeg lett føler meg utenfor, også uten at dere aktivt avviser meg. Jeg tror dere har lært litt om meg og andre med Asperger syndrom i løpet av det siste året. Dere tror jeg på. Mer enn på hjernekirugi der man står med hjernen i hånda og prøver å sette latinske navn på alle celler. Mennesker er mer enn hjernen, helt enkelt. (Magefølelse for eksempel.)

Foto: Jenta i hodet (hjernen). Modell: Nefer Kane.