Det var en kveld i slutten av februar og begynnelsen av mars. Jeg var så utrolig sint. Jeg ville sparke, kaste, hyle, slå. Det var kvelder jeg hadde kjent meg presset og stresset. Jeg var overbelastet og hadde inntrykk å fordøye. Det handler om at selv hyggelige besøk, tapper kreftene ut av meg.
Men jeg gjorde som mange aggressive Aspergere – jeg ble stille i likhet med våre andre venner på autismespekteret og jeg manglet rett og slett mimikk. Det handlet ikke om at jeg var fredlig inni meg, det at jeg ikke viste noe ansikt utad med sur grimase og stod opp for meg selv. Det handlet ikke om at jeg hadde det greit, det at jeg ikke hevet stemmen. Derfor begynte et sinne å vokse inne i meg.
Jeg trakk meg inn i meg selv. Jeg ville ikke og kunne ikke dele noe med noen. Jeg skrek ikke. Jeg lagde ikke sint munn eller aggressivt blikk. Tårene trillet ikke. Jeg var helt flat. Ingen kunne forstå at jeg var rasende. Ingen kunne ense at de når som helst kunne bli avskåret i det de måtte finne på å si. Balansen var hårfin, setningene til den andre part faller ikke alltid i god jord bårnjef har det sånn og et sinne spirer innvendig. Hadde de sagt de «gale» tingene kunne jeg blitt helt gal; les aggressiv, utagerende, fly forbannet.
Jeg var inidlertid rasende, selv om jeg ikke viste det med mimikk, språk eller adferd også. Jeg var så sint at jeg ville smadre inventar og mennesket som var sammen med meg. Jeg så for meg meg selv slå og slå i hjel. Det kan være fryktelig skremmende å få slike bilder i hodet sitt. Jeg feier dem av med et likeglad oppsyn og satser på at du ikke er tankeleser. Det ville sett så stygt ut om aggresjonen kom ut i denne formen.
Jeg sa ikke et pip. Ikke engang «drittsekk», som jeg titt og ofte lirer av meg til hvem som helst det måtte angå.Jeg knuste ikke glassbolle som stod foran meg på venteværelset i går heller selv om aggresjonen ikke har sluppet taket på meg. Jeg gjorde ikke en flue fortred. Da er jeg vel glad nå da?
Jeg var i ferd med å sprekke, og muret meg inne i en boble av selvhat og var likeglad utad. Sånn er det å være sinna inni seg, med et lavmælt haha utad, et forsøk på å ekskludere deg fra den egentlig følelsen, den forbudte aggresjonen, den man havner i belter (mekaniske tvangsmidler) eller fengsel for når man er syk, for man får bare være sint til en viss grad. Så urrettferrdig, så undertrykt. Men isolasjon er bedre enn å myrde noen. Jeg gjemmer fjeset under dyna og hilser deg med tennene; en smilemunn.
Modell: Irrealdoll
aspergerinformator.com 
Hei Helene, jeg lurte på om det armbåndet du tildligere har snakket om hjelper i denne typen situasjoner? At du kan gi beskjed om hvordan du har det når du merker at folk ikke skjønner at du er sint? Men kanskje har jeg misforstått problemstillingen litt nå… Uansett så tror jeg at jeg forstår dette med sinne, det er ugreit at innadrettet sinne er noe som applauderes, fordi det utadrettede er mindre akseptert. Jeg sier ikke at raseriutbrudd er noe bra, men en handling får i hvert fall en reaksjon som kan føre situasjonen videre, mens uten handlinger låser situasjonen seg fort, det er i hvert fall min erfaring. I en TV-serie jeg pleide å se på var det en karakter med Asperger som brukte uttrykket «locked on» når det ble for mye, det syntes jeg passet bra. At man blir sittende fast. Etter hvert som jeg blir eldre har jeg skjønt noe ikke alle har skjønt – dette altoppslukende sinnet er ikke noe alle opplever. Og sinne er ikke en følelse, var det noen som sa til meg. Det er en reaksjon på en følelse, ofte at man føler seg truet på et eller annet vis. Nå har jeg skrevet mye uten å helt vite hva jeg ville si. Men jeg vil i hvert fall si takk for innlegget. Takk for at du skriver.
Kaja
LikerLikt av 1 person
Takk for at du skriver også. Armbåndet kan jo formidle, men det krever at folk følger med. Og det er det ikke alltid folk gjør. Og de skjønner i alle fall ikke hvor vanskelig det er. Noen ganger hjelper handlinger, andre ganger får de for store konsekvenser til at vi kan gå videre på sporet.
LikerLiker
Mange mennesker bærer på gamle, og nye, påkjenninger som normalt leder til irritasjon, sinne og motstand. Det handler om et normalt behov for å hevde seg, ofte undertrykket i årevis. Snille, vennlige barn og unge lærer seg å fornekte slike følelser og tror ofte selv de er farlige. Min erfaring er at disse aggresjonshemmede ungdommene selv tror de er farlige, at de må passes på fordi de når som helst kan gjyve løs på sine medmennesker. Noe som nesten aldri stemmer. Det dreie seg altså mest om selvhevdelse Vennlig hilsen Dag Coucheron
LikerLiker
Dette tror jeg varierer fra person til person. Og det er veldig vanlig at jenter og damer med Asperger syndrom holder de egentlige følelsene tilbake, for at de så eksploderer enten som selvskading eller utadrettet negativ adferd.
LikerLiker
Føler med deg og føler med dem som er nærmest deg i slike vonde situasjoner. Føler også (som så ofte) at mine ord blir fattige…
LikerLiker
Ordene dine har verdi for meg. Du er verdifull og bruker av tiden din på å skjønne, forstå, få innblikk. Og sånne ting.
LikerLiker
Well expressed as always, Helene but I do feel for you and I very much wish for a channel for you to express your internalised feelings without needing the restraints. I internalise feelings but I tend to grind my teeth and break some which is a deterrent because it’s painful and expensive finding a dentist who can repair them.
I feel this blog is an outlet for your emotions, Helene but you have to wait, it doesn’t help.immediately. I like the suggestion of the bracelet and I wonder if you can agree on a gesture with the staff, so they know what you need?
Well done for coming through this anger and I wish you a better day today xx
LikerLikt av 1 person