Dette innlegget vil du kanskje ikke forstå. Men når jeg gjentatte ganger påpeker at personen invaderer meg og tråkker på meg med spørsmålene sine uten å stanse, blokker jeg ut. Jeg avslutter vennskapet, for jeg har ikke mer gi.
Det kan være den minste lille ting, som at jeg sier jeg skal utgå ta bilder og vedkommende svarer «av dukka di ved sykkelstativet,» som om jeg bare gjør det. Jeg benytter meg av objektene jeg har å fotografere her, og noen ganger er en sykkel med på å gjøre bildet litt kulere. Det er likevel ingen grunn til å forutsi at det er det jeg skal.
Jeg er kreativ og tenker ut av boksen. Men når du bokser meg og slår meg i ansiktet vil jeg ikke være med på leken (les det sosiale samspillet). Da har du tatt over spillereglene og jeg sier «game over». Kanskje vil ingen noen gang forstå, men jeg skjønner at vi ikke kan (sam)spille videre sammen.
Livet blir liksom sort-hvitt igjen, død eller levende, der jeg så (eller forsøkte å se) farger på søndag. Det er så stor forskjell på deg og meg, og hvordan vi fungerer og ikke fungerer, sammen og alene eller hver for oss. Dagsformen min er også variabel. Det er en forskjell mellom oss du antakelig aldri kommer til å føle på, du bare ser at jeg avviste deg: Avskjed på grått papir. For deg er lidelsene mine for mye, aldri menneskene i seg selv. For meg er sosiale inntrykk fra nettopp mennesker overbelastede og vi kommer til dette avvisende punktet. Farvel, av og til.
aspergerinformator.com 
Jeg forstår dette innlegget godt, jeg – tror jeg!
Klem!
LikerLikt av 1 person
Takk. Det er fint med forståelse. Og det er greit om ikke man forstår også, bare man vet at det kanskje ikke er slemt ment og handler om noe annet.
LikerLiker
Nok en gang gir du meg et glimt av forståelse jeg virkelig har bruk for! Takk❤️
LikerLikt av 1 person
Tusen takk selv, for at jeg får lov til å bidra med mitt perspektiv og utgangspunkt også. Ønsker deg en god kveld.
LikerLiker
Dette var et sårt, men også ærlig og fint blogginnlegg, Helene! Og det får meg til å tenke på hvor takknemlig jeg er som er en del av livet ditt, at du er min nettvenn som jeg møter flere ganger hver uke, her på verdensveven.
Jeg respekterer deg og jeg er glad i deg. Du skal ikke la noen få tråkke på deg eller få deg til å føle deg dårlig. Da er det lov å avvise, gi slipp. Så du heller kan holde fast ved det og de som beriker livet ditt.
Klem 🙂
LikerLikt av 1 person
Takk for at det finnes mennesker som deg, og for at vi kan møtes på verdensveven. I dag er den litt hullete, som et spindelvev, der jeg innimellom faller gjennom. Da er det godt å vite at du tar meg i mot, med åpne armer og skriver tilbake. Et hei i kvelden.
LikerLikt av 1 person
Det er den dukken jeg liker best. Sikkert fordi jeg har Eva 🙂
LikerLikt av 1 person
Jeg tror det er ganske vanlig for Aspergere å trenge å blokke folk. Og kanskje det er vanlig at andre trenger å blokke oss. Jeg forsøker å trene datteren og sønnen min til å forstå at konsekvenser følger fra ord og handling og at det kan være vanskelig å vite hva den konsekvensen kan være. Noen ganger har den vært å miste venner. For meg og. I mitt tilfelle har det som oftest vært fordi jeg ikke klarer å holde kontakten. Det er så vanskelig for meg å ta innover meg at det er nødvendig med mye kontakt når det likevel ikke skjer noe nytt. Å prate bare for å prate er vanskelig. Jeg kan gjøre det, men jeg blir veldig sliten av det.
LikerLikt av 1 person
Ja, det er nok dessverre vanlig at vi blokker ut noen og blir blokkert selv. Verden er litt for sosial, og noen ganger krever jeg på en måte at jeg skal være like viktig for den andre parten som den er for meg, men de har mange andre mennesker i livet sitt, jeg bare dem.
LikerLiker