I dag fyller onkelen min 97 år. Jeg skjønner at det er et uendelig stort tall. Jeg skjønner også at med min livsstil og mitt sykdomsbilde, blir jeg neppe så gammel. Men jeg vet også at noen regner med meg i noen år til.
Ikke i 64 år til, men kanskje to, fem eller ti år. Jeg vet at jeg må være villig til å gi av meg selv og lære meg å ta imot hjelp. Jeg må hjelpe og trøste klare meg gjennom dagene, fra uke til uke.
Jeg har en heiagjeng som feirer fødselsdag, 97 år, i disse dager, ja nettopp: familien min inkludert de to menneskene son gav meg livet. Livet som er denne sjangsen til å være med på dansen.
La oss kalle livet en folkedans, menge oss sammen, holde hverandre i hendene og verdsette at vi er til (selv om jeg ikke vil/får til). En liten folkemengde regner med meg som «dansepartner» i livet sitt.
Jeg ser på datoen på klokka, feirer med blomster som motiv og klynger meg fast til en god bok. Javisst må han leve de hundrede år! Gratulerer, onkel.
aspergerinformator.com 
Flott innlegg.
LikerLikt av 1 person
Takk!
LikerLiker
Tankevekkende innlegg. Godt skrevet. Og vondt å lese.
LikerLikt av 1 person
Tusen takk for at du leser. I dag kommer en bokanmeldelse.
LikerLiker
Min farmor ble nær på hundre år. Hun syntes vel det var i meste laget, hadde levd gjennom flere kriger og sett byen forandre seg fra livlig småby til livlig litt større by til halvdød moderne by. Hun leste avisa hver dag så lenge hun levde, fortalte hva hun mente om dette og hint. Og hun var skuffet over at alle teknologiske framskritt bare gjorde menneskene mer grådige og selvopptatte.
Og hun sa noe som jeg alltid tenker på, når noen dør, – ung eller gammel: «Det er ikke lengden på et liv som betyr noe, men det man fyller livet med mens man lever!»
Jeg er glad for at du henger med i folkedansen fremdeles, Helene, – håper du har mange danser foran deg!
LikerLikt av 1 person
Ett fint innlegg. 🌹
En klem til deg og så blir vi med i folkedansen. ❤️
LikerLikt av 1 person
Takk!
LikerLiker