Autistiske tegn som barn

Jeg er født med Asperger som alle andre med syndromet eller en annen autismespektertilstand. Jeg fikk diagnosen først da jeg var 30. Så, hva kunne man sett før jeg ble voksen?

I barnehagen, ville jeg ikke leke. Jeg ble kommandert til å legge puslespill. Var vi ute og jeg ble bedt om å leke, gikk jeg på huskene, det eneste trygge stedet for en sjenert jente. Et sted jeg kunne passe inn. Alle barn passer jo på ei huske! Man trenger ikke være sosial der. Hva du kan du være oppmerksom på hos dine barn eller elever, lurer du kanskje, sånn helt konkret?

Det er vanlig at man ikke går så godt sammen med jevnaldrende når man har Asperger, man mangler kanskje de samme interessene som de andre barna eller klarer ikke samspille om dem, fordi man vil ha full kontroll over leken. Mens jeg vokste til, fikk jeg meg yngre venner og nettopp kontroll. Jeg styrte og stelte, mor og far og unger.

Jeg likte å snakke til tross for utpreget sjenanse, sjenansen som kanskje var min måte å ikke skille meg ut på. Jeg likte å snakke med de voksne i barnehagen. Det var lettere med eldre mennesker enn jevnaldrende. Jeg var et sprudlende barn. Men var jeg litt veslevoksen? Jeg hadde nok en voksen sjel samtidig som jeg var dette lille barnet. Og da jeg ble eldre, bestod det lille, usikre barnet. Så tett på meg.

Jeg var knyttet til ting, og å miste dem gjorde meg veldig redd, litt som om verden raste sammen. Det var bare et lykketroll, men for meg var det hele verden. Jeg visste jeg skulle mislykkes siden jeg ikke klarte å ta vare på og holde alt jeg eide trygt. Katastrofetanker er vanlig for et autistisk barn.

Jeg var opptatt av rutiner og hatet fredagene da mamma vasket hele huset og støvsugeren flyttet på møblene. Jeg likte ikke lydene, jeg likte ikke stresset jeg følte på meg, jeg var så sensitiv for andres stress og de som rengjør huset stresser mer enn en som sitter stille og ser på noe på tv med strikketøy i fanget. Fredag var definitivt ikke fredelig.

Jeg klarte ikke å spise epler med mindre de var raspet. Det kom av lyden. Jeg klarer det fremdeles ikke. Er de varmet som i ei eplekake, sklir de ned, men kalde epler lager en gnissende, høy lyd. Konsistensen av koteletter er også helt umulig å tygge. Jeg gjemte maten (kotelett-kjøttet) i kinnhulene og kastet de ut i do. Sensitivitet for lyder, lukter og konsistenser er ganske typisk Asperger syndrom. Mange er picky eaters. Jeg var ikke det, men jeg hadde noen tendenser.

Jeg var ikke rytmisk og veldig klossete når vi hadde øvelser til musikk i gymtimen på skolen eller jeg var på sommerskole i musikk. Noen på spekteret er klossete, men jeg falt ikke å slo meg som en del, spesielt gutter, gjør før de får bedre kontroll over kroppen.

Jeg hadde tvangstanker og handlinger. Det er en vanlig tilleggsvanske for en med Asperger. Jeg måtte kontrollere lyset, at det var slått av, et visst antall ganger før jeg kunne gå på skolen.

Jeg likte ikke oppussing. Jeg var veldig konservativ og ville ha alt som det alltid hadde vært. Jeg ville ikke at spisestua skulle få ny farge eller hytta ny sofa. Den blå sofaen hunden ikke kunne få sitte i. Det ble endringer, forandringer som skulle være forbedringer og jeg skjønte ikke tegningen.

Nå ser jeg hele bildet og skjønner: Noe ved meg var annerledes enn med deg. Nå ringer jeg barndommen ut, mens snøen smelter barnegleden vekk. (Jeg er voksen nå, hvis du glemte det litt.)