Hvordan tror du det er, å sitte her etter at du har gått, med følelsen av at du ikke forstod meg? Det er uendelig vondt. Heldigvis forstår du noen ganger, som litt i dialog i dag. Det er fordi du er profesjonell du i det hele tatt bruker tiden din på meg og mørket overvelder meg og fyller meg og tyter ut og jeg blir redd og kryper sammen og så setter jeg på en sang som bare synger så høyt og hurtig og ivrig at jeg må smile. Det er en venn av meg som har laget musikken. Bandet heter Slap Madcap. Jeg tror ikke de forstod han heller, vennene våre, men i musikken kan han tromme og synge seg løs. Du er fri nå.
Jeg vil være like fri. Like skapende. Men en blogg blir aldri musikk, med mindre man synger inn et lydkutt eller spiller inn en videofil. YouTube gjør det hele ganske mulig, helt til vi kommer til faktumet: Jeg kan ikke synge. Og ingen forstår meg når jeg hvisker. Jeg er ikke skapt for å snakke høyt. Jeg er ikke skapt for å heve stemmen. Likevel presses jeg inn i et evig mørke der jeg skulle prestert og jeg er egentlig ganske mørkredd – jeg har bare ikke sagt det høyt til noen.
Verden er en døv og blind labyrint. Man må selv finne veien, og det holder ikke med Google Maps, ikke for sånne som meg. Jeg trenger en forklaring og en veiviser og noen som holder meg i hånda. Gi meg handa di ven, var en sang i begravelsen til bestefaren min men det er jeg som trenger hånda nå, mens det mørkner og alle bare sitter der som om de ikke kunne høre eller se meg og de snakker med hverandre, pleierne. De to som sitter og passer på meg. Jeg har vakter; dagvakter, kveldsvakter og nattevakter. Men det er ingen som forstår meg. De har alle hver sin måte å tolke meg på og av og til tar jeg meg ikke bryet med å svare til sånne halvdøve ører.
Lær meg tegnspråk. Vær så snill. Jeg er så lei av stemmen min, den som det gjør vondt å heve, den som ikke eser opp som en bolledeig og ikke piper det i timeren på kjøkkenet når jeg er ferdig stekt. Ingen forstår at jeg kunne trenge en time-out, som om det var en håndballkamp i VM-rekka med jenter som spilte for gull. Hvorfor skriver jeg dette? Fordi jeg vil du skal forstå at du forstår ikke alt, selv om du skriver rapport om meg. Du lyver i rapport/journal (når du tar ditt perspektiv), vet du det? Tenk om det var under ed. Løgn under ed er en forbrytelse og jeg ikke den kriminelle og ei heller politi eller maktperson, bare pasienten. Forstår du oss nå?
P.S I morgen finner jeg vinneren av boka #branok. Det er ikke for sent å melde seg på i kommentarfeltet til det originale innlegget.
aspergerinformator.com 
Selv om en blogg aldri kan bli musikk, liker jeg rytmen i ordene dine. De får tankene til å danse, slik som rolig og kraftfull instrumentalmusikk. Du skaper vakre toner helt uten å synge.
LikerLikt av 1 person
Tusen takk, du berørte meg fra ditt perspektiv! Takk igjen.
LikerLikt av 1 person
Jeg kan ikke vise deg veien for jeg kan den ikke selv. Men jeg vil gjerne holde deg i hånden, på tvers av internett og havet. Takk for at du forteller meg at det er mye som ikke er som det ser ut, det er en viktig påminnelse. Jeg kan ikke alltid forstå, men jeg vet at jeg ikke forstår. «Alt jeg vet er at jeg intet vet» sa Sokrates. «Veien blir til mens du går deg vill» sier jeg. Det går ikke alltid bra, men det går. Framover og bakover, og fram og tilbake er like langt.
LikerLikt av 1 person
La meg holde handa di, ven…….Sondre Brattland synger den….
Hadde jeg kunnet, hadde jeg holdt deg i handa, —-jeg ville lært deg tegnespråk,- men da måtte vi lært det begge to, for jeg kan det heller ikke…..Men jeg er heller ikke god på veier, – kanskje «ville veier»?
Kjære deg ❤ ❤ ❤
LikerLikt av 1 person
Takk!
LikerLiker
Det er så mye jeg ikke forstår, men jeg kan ikke hjelpe for det. Mine handlinger vil derfor være basert på situasjonen slik jeg tror den er, – men av og til misforstår eller feiltolker jeg, og da blir det feil…. Slik er det vel for mange, også de som jobber i helsevesenet. Men i bunn og grunn tror jeg DE ALLER FLESTE gjør sitt beste og prøver å forstå , lytte til og være medmenneske overfor pasientene. Men det er ikke lett å være menneske, når veien er ujevn og smal og har løse kanter….. Klem til deg, Helene!
LikerLikt av 1 person