Den indre kulde

Den ytre kulde, med snø og is og krystaller, vinterlandskap med rim og snø, er så vakker. Den indre kulde, det mørke, vonde jeg bærer inni meg, som om jeg var besatt av djevelen, er ikke så pent.

Den sårer andre mennesker, den indre kulde, når den kribler i kroppen min og hemmer meg fra å få et normalt liv. Det er noe å tenke på! Asperger alene, stjeler ikke livskvaliteten min. Men symptombildet mitt er ganske sykt og jeg fryser.

Ikke bare er det dystert, det er også kaldt, som om jeg manglet sympati skråstrek empati, jeg snakker om den kalde skulder. Klarer du å tine meg? Jeg snakker ikke om Tine melk. Slå deg ned med meg, du og hun eller han andre, så er vi kanskje et lystig trekløver sammen – i et litt varmere samfunn.

Våren kommer jo snart, sola ha snudd. Men det depressive kommer ikke fra vinteren, og det er det vonde med å ha en kronisk tilstand. Det er noe å tenke på, skriver jeg deg mens jeg håper vi kan tenke litt på det, ta det med i betraktningen, når jeg sier noe litt dystert?

Det dystre, kalde, utad apatiske kommer innenfra, fra der hjertet skulle hatt rom til å leve, føle seg komfortabel, vel og varm. Jeg omfavner deg snart, gi meg bare litt tid ti lå tine i medfølelsen din. Det er så kaldt her, når du ikke prøver å forstå meg og bare dømmer meg utifra min destruktive, tilsynelatende empatiløse adferd. Det er ikke meg, egentlig.