Ta en potet

Som om jeg kan brukes til alt. Som om du kan koke og steke meg, salte meg eller surre meg inn i fløte. Knus serviset, det skal bli andre boller, sa du. Som om jeg var en potet du kunne bruke til alt. Men jeg er bare poteten der den ligger råtten i jorda. Innskrumpet og jævlig. Det er meg, sånn jeg kjenner meg.

Du kjenner meg ikke sånn, sier du. Du sier jeg mestrer sosiale relasjoner, mens jeg inni meg kjenner meg totalt utilpass sammen med dere og når jeg snakker, bruker jeg lånte fraser og innlærte setninger som jeg vet du vil høre. Mange med Asperger tilpasser seg andre menneskers forventninger, men det koster. Som en potet tilpasses jeg retten, altså den sosiale settingen, jeg serveres i. Opphøgde poteter er best, tenker jeg og skader meg litt. Alt for å passe inn!

Det gjør så sykt vondt at du ikke forstår, at det ikke er naturlig for meg å være fløtegratinert eller anvendelig i en hver middagsrett, les sosial samtale og relasjon. Det er når vi skal snakke sammen, at det blir knute på tråden. Men når jeg forteller om hva som er på tilbud når du snakker om sjokolade, tenker du ikke på at jeg har forberedt meg så veldig aktivt akkurat for å passe til dine eventuelle behov til ukehandelen eller helga.

Jeg kjenner meg så ensom om min selvoppfattelse når mine begrensninger i funksjonsnivået blir dekket til som om jeg bare var en helt vanlig potet og ikke ville være gjemt under jorda. Men setter du deg ned med denne poteten, går innunder skallet, så skal du få kjenne vitaminene, kaloriene, energien renne ut mellom fingrene i samtalen og ikke være like tilstede som de andre du sitter og snakker med.