Ungdomstidens utfordringer

Noen av leserne mine er unge. Noen flere av leserne mine, er foreldre til ungdom med Asperger syndrom. Andre igjen er lærere eller pedagoger, og møter ungdom som står foran eller midt oppi diverse utfordringer. Og alle disse voksne kan hjelpe de unge og hva jeg skriver får dermed ringvirkninger. Det gjør det ekstra viktig å bruke litt tid på dagens innlegg.

Alle ungdom er en del av det fremtidige Norge. Ingen er like, ei heller ungdom med Asperger syndrom. Men som voksen, har jeg erfaring jeg vil dele fra jeg var ungdom med upåvist Asperger syndrom. Livserfaring gjør det mulig å se både tilbake i tid og fremover. Det skal jo helst gå bra! Også for oss som har slitt litt på vår vei.

Tilbakegløtt: Siste par årene på barneskolen og hele ungdomsskoletiden skjer det en forandring på alle klassekameratene våre. Vi selv er også i forandring, og noen av oss prøver å gjemme fornyelsen – nettopp fordi noen av oss ikke er klare til å vokse opp.

Vi vokser likevel. Aspergere har ingen av-knapp på den fysiologiske utviklingen. Naturlig nok, men mer enn utfordrende. Jeg ble selv høyere enn guttene i klassen. For å motvirke dette nye perspektiv og fremtoningen jeg fikk, gikk jeg med bøyd rygg.

Det var grusomt å måtte begynne med BH og bind. En jente med Asperger jeg vet om, går med store klær så ikke formene skal synes. En annen går med en trang topp så puppene blir små, nesten flate som på en guttekropp.

Noen jeg kjenner på spekteret spesielt sliter litt med dette med kjønn; kvinne eller mann?! De ønsker ikke og vil ikke være et kjønn, for de kjenner seg ikke komfortable i  kjønnsrollemønsteret. De føler at de ikke passer inn. Det er en følelse som er vanskelig for ungdom å forholde seg til. Unge søker nettopp etter identiteten sin, og hvis man føler seg kjønnsløs er det litt vrient å forholde seg til forelskelser og alt sånt som ungdomstiden spiller opp til.

Denne tiden man er ungdom fører med seg nye måter å være sammen på og forholdet til andre mennesker endrer seg ofte. Sammen med voksne, kanskje sine egne foreldre, får man kanskje økte forventninger til hvordan man kommuniserer og får oppgaver som å passe på småsøsken. Man er jo stor nok nå!

Sammen med skolekamerater kommer det også en forventning og forelskelse og kjæreste. Det ble da jeg var i den alderen, også vanlig å klemme vennene sine når de kom og gikk. Da stod jeg der som en statue. Jeg syns det var så unaturlig! Men jeg ble utilpass og til overs av å ikke gjøre som de andre, så jeg ønsket innerst inne at de skulle behandle meg som de andre, til tross for at jeg ble en statue ingen kom nær.

Jeg prøvde å smelte inn, som en formelig skulptur. Jeg hermet etter de andre jentene, smilte på rett sted og lyttet til hvilke jenter gutta likte for å bli som akkurat de jentene. En av dem likte jenter med Buffalo-sko og Miss Sixty-bukser. Gjett hvilke bukser jeg brukte alle lommepengene mine på!? Med Asperger gjør man ofte ting fullt og helt og ikke halvhjertet. Derfor ble det til at så godt som alle buksene mine var av merket Miss Sixty. Jeg tok gutten med sideskill og kule klær sine ord bokstavlig. Han var forelska i ei med Miss Sixty-bukse. Jeg gjorde alt i min makt for å «bli» henne.

Men fordi vennskap og kjæresterier krever sosiale koder, holdt det ikke mål og jeg gikk mye alene i skolegården. Jeg håper alle disse ungdommenes forsøk på å passe inn, erkjennes så mye at de blir tatt med i gjengen – sånn som de stråler, bøyer ryggen, smiler eller kopierer klesstil. Det handler om å få høre til når man vil.