Merket for livet

Det var den dagen. Det var den dagen jeg satt og så på TV, som så mange andre dager, at det slo meg at livet er ikke evig og det er nok nå. Jeg har vært merket nok og tilbakesatt nok fra mitt eget liv. Jeg har ikke tenkt å sitte å se på at noen legger hånd på livet mitt mer.

Likevel trenger jeg at noen passer på meg, for med mine vansker har jeg blitt merket for livet. Det har ikke bare vært én tragisk opplevelse, noe traumatisk eller et maktmisbruk. Det har vært over et tiår med innleggelse, selvskading, nedbryting fra meg selv, tvangsforing og mekaniske tvangsmidler. Det er ikke bare å reise seg igjen, som om ingenting har skjedd.

Men jeg akter å gå videre på veien med handa mi i di. For jeg elsker noen, les nærmeste familie, jeg også. Kanskje trenger jeg støttehjul. Kanskje trenger jeg krykker. Kanskje er jeg aldri helt trygg uten en rullestol i nærheten mentalt. Kanskje er jeg mislykket. Kanskje vil du dømme meg. Kanskje vil du si at jeg ikke fortjener et normalt liv etter alt dette, og du vil ha rett i form av at jeg alltid vil sitte fast i fortiden mens jeg går for fremover.

Jeg har arr som vitner om selvskading, alt dette drittet jeg har påført meg selv. Jeg har ikke evnen til å ta vare på meg selv uten at noen hjelper til, til tross for min intellektuelle kapasitet. Men jeg nekter å si at jeg er hjelpesløs. Jeg nekter å synes synd på meg selv. Jeg nekter å la deg tro at jeg er en taper. For jeg har superkrefter, jeg kjenner faktisk ingen som er så sterke etter å ha vært gjennom alt jeg har, kanskje fordi det knapt nok finnes noen med samme bagasje, og derfor, derfor er jeg unik, spesiell og annerledes.

Å være annerledes, har gjort at andre mennesker har grepet inn i livet mitt for å redde meg. Jeg er takknemlig, men jeg bærer også på en ærefrykt for hendene deres. De som holdt meg med makt, selv om det var i beste hensikt. Jeg kjenner hendene deres på kroppen min. Det er bare å lukke øynene. Og åpner jeg dem igjen, vil jeg fortsatt se omsorgen i et hardt grep.