Optimist

Jeg gikk fra der jeg stod og kjente vennskap, lukket igjen kjøleskapsdøra og forlot alle drømmene om en venninnekveld med kald hvitvin, reker, sitron og en stripe majones, det er vår nå, kanskje et dryss av dill. – Jeg var aldri en sånn venninne, sier jeg til speilet i gangen der jeg er en mørk silhuett, tynn som en strek.

Jeg vet det ikke er sant. Jeg var akkurat en sånn venninne, der jeg luktet orkideer fra vinduskarmen, jeg hadde bare ikke møtt en som ville være en sånn venninne med meg. Det er et stort spørsmål, dette livet, og diagnosen min gir svar på noe vi ikke har, egentlig, for hvem eier livet? Altså, jeg mener, diagnosen setter navn på noen av trekkene mine, som det at jeg ikke fungerer så godt sosialt, men at eksistensen min er det ingen som eier og ingen diagnose som kan sette eierskap til.

For er det kanskje legen som eier livet, avviser jeg absolutt på grått papir, – nei ikke snakk visvas og paragrafer, livet er rikere, bare gå til Onkel Skrues verdisyn av et øre blir til formue. Det er det jeg mener, det at noe lite er en del av noe større, selv jeg. Det er ikke noen som kan eie meg, men jeg kan øve meg til å bli sjef i eget liv eller å samarbeide med andre, være sosial, sånn at jeg kan være en venninne som noen regner med en lørdagskveld. Jeg kunne for eksempel tatt livet i egne hender, gått fra speilet og ut døra og skrapet småpenger med fingrene nok til en halv baguette med reker,

sånne som pappa skrelte da jeg var liten, til minne om en vakker sommerdag og inspirasjon og grobunn til følelsen av å ha hele livet foran meg. Jeg tror jammen på sommeren i vintersnøen, sol etter regn, lykke og diamanter av gråstein og jeg er:

– Optimist. (På vei til noe varmere enn ei kjøleskapskald behandlingsrelasjon.)