Autismeforeningen var gjest i «God morgen, Norge» i går, og problematiserte at flere får diagnosen Asperger syndrom i voksen alder. Jeg tenker at hovedproblemet er at behandlingsapparatet er satt opp til å hjelpe barn og unge, derpå sier det seg selv at tidlig diagnostisering er en fordel. Men når man har blitt forbigått som barn, trenger man kanskje ikke enda en avvisning eller å få det midt i fleisen at man nok en gang er «feil»? Sen diagnostisering er bedre enn ingen diagnostisering hvis man opplever store hindre i livet sitt som følge av å ha en autismetilstand som Asperger. Men jeg er enig med foreningen i at det må være strenge krav og et reelt behov for diagnose hvis den først skal settes. Les videre.
For å få en autismediagnose i voksen alder er det som regel ikke nok at man fyller diagnosekriteriene. Hvorfor ikke? Fordi det strengt tatt ikke er nødvendig hvis du ikke opplever store utfordringer med å leve med tilstanden. Det er altså bare nødvendig med diagnostisering av voksne dersom autisme kan være årsak til at man «har fått problemer med utdannelse, arbeid, familie eller samliv eller andre viktige områder i livet,» som Autismeforeningen i Norge skriver.
De skriver videre: «Mange som får diagnosen autisme i voksen alder kan ha hatt problemer med depresjon, stress eller angst. Når man får diagnosen er det viktig at man får hjelp med de tilleggsproblemene som kan være et resultat av manglende forståelse og feilbehandling. Er man pasient i et behandlingsmiljø bør dette skje automatisk.»
Jeg er pasient i behandlingsmiljø, men ikke alltid blir det tatt høyde for at jeg fungerer annerledes. Det er ikke rom for å være annerledes her. Det er ikke rom for å trenge at de kommuniserer med meg på en ideosynkratisk måte. Idiosynkratisk betyr egenartet, og er noe jeg er i behov av. Jeg klarer ikke å forholde meg til setninger som krever noe av meg som jeg ikke kan leve opp til. For eksempel blir det vanskelig for meg når noen sier: Ha en fin dag. Hvordan skal jeg klare å ha det, hver gang de sier det?
Noen ganger er det ålreit å ha Asperger syndrom, men ikke nødvendigvis når det passer personalet å pålegge meg det. Dette med fin dag er bare et eksempel, men jeg føler det illustrerer godt at hjernen min fungerer litt annerledes og oppfatter bokstavlig og nesten som en kommando. Men hvis de ikke får lov å si ting på sin måte, mener behandleren min at de er unaturlige og at jeg styrer og sjefer for mye. Det er vondt å høre at jeg er kontrollerende når jeg bare prøver å holde hodet over vann i et uforutsigbart miljø, med mange forstyrrende faktorer. Jeg er voksen, men trenger tilrettelegging for å ha et verdig, meningsfullt liv.
aspergerinformator.com 
Vil det være bedre å si «med ønske om en fin dag»? Da er det et ønske og ikke en kommando. Jeg tenker at om man kan si det på en annen måte, så kansljr det kan fungere? Bare en tanke.
Litt sånn som at man kan ønske seg noe til jul eller bursdag. Eller at man ønsker god bedring når man er syk? Det er jo ikke sikkert man blir frisk, men man kan ønske det.
Eller er jeg som jeg pleier: litt på bærtur? (Tullete metafor)
LikerLikt av 1 person
Det varierer litt. Ha en så god dag som du kan for eksempel kan fungere, eller bare Hade, sees i morgen. Men hovedpoenget mitt i dag var diagnose i voksen alder. Du er ikke på bærtur, men jeg tror man må ha kjent det på kroppen selv for å forstå. Takk for at du engasjerer deg!
LikerLikt av 1 person
Jeg opplever ihvertfall selv, også, at tilrettelegging kan være vanskelig. Jeg er glad for å ha fått diagnosen, selv om jeg fikk den i den nette alder av 35 år. For det forklarer ting for meg, syns jeg.
LikerLikt av 1 person
Du skriver fornuftige tanker om diagnostisering (i voksen alder). – Viktige tanker om diagnostisering overhode. Takk for det. Og takk for at du minner oss om ordenes betydning når de blir uttalt… At den som sier ordene kan mene noe annet enn den som hører ordene oppfatter. Jeg tenker at poenget med diagnostisering skal være at det gagner, eller hjelper den som blir diagnostisert til å få et bedre eller enklere tilværelse. Jeg har ikke Asberger eller autisme men har hukommelsesproblemer og har slitt med noe som heter dissosiasjon. Å bli diagnistisert i forhold til dette har hjulpet med å forstå «hvorfor ting har blitt som de har blitt og hvorfor jeg har strevd som jeg har strevd. Det har også hjulpet meg å ta i bruk hjelpemidler. På samme måte så om man overhode skal diagnostisere noen med asberger eller autisme i voksen aler så bør dette med at det skal hjelpe den som blir diagnostisert «stå i høysete». for at livet skal bli enklere eller mer meningsfylt for den enkelte. Feks ved å tilrettelegge studiesituasjon eller arbeidssituasjon. Mine tanker bare.. Flott at du deler dine refleksjoner med oss.
LikerLikt av 1 person
Tusen takk. Jeg er så enig med deg.
LikerLiker
Jeg er enig med deg at de som skal hjelpe, støtte og lære bør bli flinkere til å være fleksible og åpne for brukerens behov. Å plassere skyld og ansvar på den du skal hjelpe, hvis du som behandler/ hjelper ikke lykkes er ikke greit. Men vanlig desverre. Jeg mener det er selvsagt at dine behov for tilpasset kommunikasjon må ivaretas, du hadde jo ikke vært der om du ikke hadde utfordringer. Du gjør det jo ikke for å være vrang og vanskelig. Det ville nok også gjøre jobben mye mer spennende og givende om de gikk inn for å forstå på en empatisk og undrende. Takk for et flott innlegg!
LikerLikt av 1 person
Tusen takk for tilbakemelding! Det betyr mye, og ordene mine ble litt mer verdt.
LikerLiker