asperger syndrom · sosialt · tilleggsvansker

Asosial sosial

Når man vokser til, blir man gjerne mer sosial, i alle fall om man har vært en sjenert, skoleflink pike. Men jeg, jeg ble asosial, egoistisk og på grensen til aggressiv. Mot alt og alle, og kanskje aller mest meg selv.

Det er ikke bare Asperger. Det er hele meg i et sosialt samspill. Jeg med et syndrom. Jeg med psykiske lidelser. Jeg i et behandlingssystem. Jeg i fokus. Det er ikke rart man blir litt selvopptatt, når alt rundt en handler om hvordan man skal overleve fra den ene dagen til den andre.

Når man er voksen, forventes det at man omgås andre mennesker på en adekvat måte. For meg, er denne forventningen vanskelig. Det føles så unaturlig å småsnakke om ting jeg ikke bryr meg om. Det, sammen med et dårlig selvbilde fra jeg var 14, har stagnert meg og jeg har trukket meg tilbake til å bli asosial.

Men, bak skjerm og tastatur er jeg ganske sosial. Sånn på avstand, på en måte. Som avstandsforelskelse elsker jeg deg, kjære leser (som snart drar ut på fest, kanskje første utepilsen som bildet inviterer til). Vi kommuniserer.

5 kommentarer om “Asosial sosial

  1. Jeg forstår deg godt! Jeg kan også være ganske sosial bak skjermen, i hvert fall med deg. Men utenom verdesveven snakker jeg knapt med folk. Og jeg liker det sånn. Denne kontrasten i kommunikasjonsmønsteret mitt. Å ikke være slik som det er forventet av meg, men heller være slik det føles best. Vi er de vi er, og vi er gode nok akkurat slik!

    Artig bilde, den trappen der ville jeg gjerne fotografert.

    Likt av 1 person

  2. Veldig enig i det du skriver. Det er så mange forventninger til hvordan vi skal passe inn, og så ender det med at folk overser at noen (les:du for eksempel) har funnet sine egne måter å (over)leve i systemet på.
    Og bildet var også meget stilig – linjen på skrå med både trapp og rekkverk er uovertruffen.
    Jeg husker forøvrig da de bygde den trappa, for jeg gikk på skole ved Vulkan.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar