Når du besøker meg, er vi på et besøksrom. Veggene er hvite og jeg har samme bleke farge. I rommet, sitter to pleiere og hører alt vi sier. Om de bevisst lytter eller kobler ut litt, er det ingen andre enn de selv som vet. Det kan virke overveldende og invaderende på deg, og du kan slite med å føre en løs og ledig samtale. Redd for å bli dømt, mens du overvåkes kontinuerlig.
Jeg har hatt venner som har måttet gi fra seg veska si eller har blitt kroppsvisitert, det er metalldetektorer her også. Dette skremmer Ola og Kari Normann, selv om de intet i veska har å skjule, ei heller innenfor jakka av bekymring for meg.
Jeg har venner som derpå har snakket med meg som om jeg er et barn, når de har vært på besøksrommet. Så umyndiggjort kan denne lille jenta – jeg, Helene – virke at det faktisk preger dere som besøker meg så mye at de snakker med «barnestemme», eller sånn dere prater til kjæledyrene deres.
Jeg har hatt familie som har holdt ut årevis med disse inspiserte, overvåkede besøkene med pleiere og kontroll på det som gis meg under besøk. De holder ut fortsatt! Jeg er evig takknemlig.
Så møtes vi igjen, denne søndagen kommer min høyt elskede bror, og kanskje klemmer jeg han så hardt at han virkelig kjenner at det er håp i fingertuppene mine mens jeg smiler i ansiktet og stryker meg sakte bort og slipper tak. Jeg må gi slipp, selv om jeg ikke vil. På det livet dere andre har.
Dere er på besøk, og jeg må bli her når dere er gått. Da blir jeg sjekket i metalldetektoren, som om dere kom med kniv eller noe annet som jeg kunne skade meg selv eller andre med. Det er helt absurd, dere som bare dysser meg i kjærlighet og omsorg. Takk for besøket.
aspergerinformator.com 
Nydelig innlegg ❤️ Stor klem
LikerLiker
Takk Hege!
LikerLiker
Jeg har egentlig ikke dvelt ved dette når vi besøkte sønnen vår i perioder han var innlagt, for oss var det viktigste at vi fikk se og klemme han, vise at han ikke var glemt og at vi fortsatt var glade i han. Når han i gode perioder kunne komme på hjemmebesøk, men fortatt var suicidal, brukte vi for sikkerhets skyld ta en runde rundt og plukke vekk alt han kunne skade seg med, f.eks. knivene i knivblokka og på magnetlista. Jeg hadde ei eske til dette, og eska ble putta i et skap, ute av øye, ute av sinn, tenkte vi.
En gang hadde jeg glemt det, men da vi hørte de kom kjørende inn i gården, så spratt lillebroren på ni år opp, henta eska i full fart og plukka ned knivene og var så fornøyd med seg selv for bragden han utførte på null komma niks, da tenkte jeg et øyeblikk «huff, hva er det jeg egentlig utsetter minstemann for?» Men for han var dette normalt, det var normale ting for oss alle slik at besøket gikk noenlunde knirkefritt. Når vi senere snakket om dette, jeg og minstemann, sa han at det uansett var verst for broren som måtte kjøres tilbake til psykiatrisk. Selv om han i etterkant forsto at vi nok ikke var en helt «normal» familie, så var dette oss, på godt og vondt, han syntes en av kompisene hadde det verre, for han hadde en far som drakk og var utilregnelig da, men han ble aldri innlagt slik at de kunne få en pause fra han……..
Så ta det helt rolig, vi som kommer på besøk gjør det, om ikke med glede, så i hvert fall i kjærlighet. Gleden kunne vært der om settingen var annerledes, men når livet ikke ble som det skulle, så er vi likevel glade for de øyeblikk vi fikk sammen.
Min søster overhørte en telefonsamtale mellom meg og yngstemann etter at han ble voksen, da kommenterte hun at jeg fortsatt snakka til han med «barnestemme», at tonefallet mitt ble som om jeg snakka med et kjæledyr, akkurat slik som du beskriver venner gjør med deg. Han er voksen, frisk og rask, men likevel er jeg fortsatt omsorgsperson, jeg blir slik i stemmen fordi jeg viser omsorg (tror jeg), ikke fordi jeg ser ned på, regner han som mindreverdig eller er redd han………vi er visst litt rare alle mann……
LikerLikt av 1 person
Tusen takk for at du deler. Din historie rørte meg. Heia minstemann også. Takk for at dere er til. For sønnen din som har det vanskelig.
LikerLiker
Klem til deg. ❤
LikerLikt av 1 person