Når jeg sitter og spiser, tenker jeg av og til at det er urettferdig at jeg som bare klarer å være slik en tynn stilk, trenger all denne maten. Jeg vet at andre ikke tenker så mye på mat som meg, enda de spiser mat jeg ikke engang kan navnet på. Det har faktisk kommet mange matvarer på markedet som ikke fantes da jeg spiste normal føde.
Men ikke nok med at jeg må spise motvillig, må jeg veies og måles og kontrolleres og passes på. Og når jeg må veies, jeg som vil veie null komma niks og ikke får vilja mi (jeg skjønner at jeg ville dødd om jeg fikk bestemme, jeg er ikke dum i hodet, bare en smule spiseforstyrret) og ser at desimalene stiger, ja da kjenner jeg meg skikkelig mislykket, malplassert og som om jeg hører til en helt annen planet enn jorden.
Så derfor vil jeg i dag skrive om mestringsstrategiene for å klare å veie så mye som sykehuset ønsker/krever at jeg skal veie. Det er ikke et lett valg. Det er ikke engang et valg. Men hvordan jeg håndterer tvangen, er et valg. Altså, om jeg skal hate meg selv eller legen eller ta vare på oss begge mens vi behandler meg. Det handler om klare avtaler og gjensidig respekt.
Det handler om at når jeg når minimumsvekten, skal jeg være trygg på at jeg får redusere matinntaket. Men sykehuset skal også være trygge på at reduksjonen ikke er slik at jeg raser ned i vekt men heller holder meg stabil.
Denne gi og ta- relasjonen gjør at jeg klarer å leve og ikke bare sitte og tenke at nå blir jeg feit og nå mister jeg kontrollen. Jeg og sykehuset holder, beholder og bærer kontrollen – sammen.
aspergerinformator.com 
Jeg skjønner veldig godt at det er forferdelig vanskelig å akseptere vektoppgang. Men jeg vil bare si at vi er mange som synes at det er plass til at du skal få ta plass her i verden. Det er du verdt.
LikerLikt av 1 person
Takk
LikerLiker